Dette spørsmålet ble stilt 26.8.2010 og ble besvart 2.9.2010.

Spørsmål:

Heihei. Dette blir langt, sånn til info.

For et år siden flytta jeg fra stedet jeg vokste opp, vennen mine, faren min, broren min. livet mitt.
I starten gikk det bra. Jeg fikk mange nye venner. virkelig mange. Jeg møtte også to personer som jeg har et helt unikt vennskap med. Noe jeg ikke tror noen på vår alder har sammen. Vi tre er bare helt utrolige sammen. Jeg regner de mer som familie enn venner. De er de jeg er mest glad i i hele verden. De betyr mer for meg enn noe annet. Det er ikke en fjortissjente som snakker, bare så du vet det. Jo, tilbake til poenget.
I starten gikk det bra. Jeg savner ikke hjemstedet mitt så mye før etter en stund. Men da det først kom kom det veldig, veldig sterkt.
Jeg savner det så utrolig utrolig mye. Spesielt to av vennene mine og pappa. Jeg visste ikke at det var mulig for et menneske å føle så sterkt savn overfor andre personer. Det er så vondt. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler meg ikke hjemme her jeg bor nå i det hele tatt og det føles feil å bo her. Jeg føler ikke at jeg skal hjem når jeg går tilbake fra skolen, føler bare at jeg skal til oppholdtsstedet mitt. Men det er ikke hjem. Jeg assosierer alt med ting fra der jeg bodde før, noe som gjør alt enda værre. Jeg legger meg og håper at jeg våkner opp der jeg vokste opp. I den gamle senga mi. At jeg kan gå til pappa og få en klem.
Da det ble helt uutholdelig kutta jeg meg. (begynte før jeg flytta, men det er en annen historie). Kuttinga lindret. det føltes bedre. Det ble en rutine, slik at jeg holdt ut hverdagen.

Alle kjenner meg som den glade. Sånn really. Har ikke tellinga på hvor mange "du er så glad hele tiden", "alle liker deg!", "Du sprer så mye glede" og sånt. Og det er sant. De fleste liker meg og jeg sprer mye glede. Men i det siste har det bare.. jeg orker ikke lenger å smile og le. Før kom det naturlig og sånn, men nå må jeg anstrenge meg, og det orker jeg ikke. Jeg savner for mye. Jeg er stille, noe jeg aldri har vært før. Jeg kobler ut når andre snakker, forsvinner inn i meg selv.

For litt siden satt jeg og snakka med en av disse fantastiske vennene jeg har fått. Hun spurte om jeg har det så bra som jeg gir inntrykk av, og da sa jeg ærlig nei, jeg har det ikke så bra. Også fortalte jeg henne alt. At jeg savner det så mye, ikke føler meg hjemme, hvor mye det påvirker meg og at jeg kutter meg. Det ble litt... bombe. Men det var fint å snakke med henne.

Jeg blir spist opp av savn og vonde følelser. Moren min og stefaren min, som jeg ikke kan fordra i det hele tatt (jeg liker strengt tatt ALLE mennesker, så at jeg ikke liker han sier mye), krangler HELE tiden, really. Hver dag minst. Mamma og jeg forstår hverandre ikke. Hun tror jeg dropper ut av skolen og er en rebell, mens jeg faktisk er flink på skolen, langt over gjennomsnittet, får mest 5 og 6, og aldri har rørt røyk eller drikke eller noe sånt. Det blir slitsomt i lengden.
Vi går vel alle egentlig litt rundt og venter på at morfar skal dø, som er helt forferdelig. jeg vet ikke hvordan jeg kan klare meg når han ikke er her mer. Han betyr så mye for meg. ++. Jeg tenker på mye. Og på toppen av det hele så savner jeg så sykt. Hele tiden. Det går aldri bort. Det hjemsøker meg.

Du tenker sikkert sånn at jeg bare kan besøke det stedet jeg bodde før mer, og pappa og sånn, og jeg skulle ønske det var så lett. Greia er at når jeg er der ønsker jeg så sterkt å bo der at det blir et helvete å dra tilbake til der jeg bor nå, pluss at når jeg akk har vært der savner jeg det enda mer. Jeg savner pappa sekunder jeg drar fra han, samme med vennene mine der. Og som sagt, det er ikke sånn overfladisk savn, men virkelig, virkelig dypt savn som dreper meg innvendig. Jeg tror ikke det går mer. Jeg tror jeg snart sprekker.

Samtidig som jeg vil flytte tilbake vil jeg det ikke, fordi det kommer til å bli akkurat det samme med de to jeg har biltt så close med her. Derfor er det ikke aktuelt å flytte tilbake.

Jeg har snakket mye med vennene mine om kuttinga, og for noen uker siden love jeg å ikke gjøre det igjen. Og det har jeg heller ikke gjort. Men nå er alt vondere enn før. Sånn virkelig. Orker ikke lenger smile og le. Er så sliten, så utrolig sliten. Vil bare være hjemme og ligge i senga mi og se i taket og sånne ting. Jeg vet ikke hva som skjer med meg, om jeg deprimert eller hva. jeg hater å være sånn. jeg vil være den som sprer glede, men jeg bare klarer det ikke nå.

Fra 1.klasse til 6.klasse ca slet jeg mye med at jeg var veldig redd. redd for alt. klarte ikke være på skolen (selvom jeg ble tvunget) eller være hos venner og sånn. Var redd for alt. Alltid. sånn panisk redd. Selv da jeg lå i senga og mamma klemte meg var jeg redd. I 6 år. det er mye. Men jeg kom meg gjennom det. Jeg ble presset til å gå på skolen, selv så mye jeg skrek og fikk panikk, og lignende. Men nå er jeg glad for det. Nå er jeg ikke redd lenger. Det har styrket meg veldig, veldig mye. Vet ikke hvorfor jeg tok med denne delen..

Snart renner det over. Og da vet jeg ikke hva som skjer. Jeg gruer meg.

Håper på et svar som kan hjelpe meg.
Fra jente 25
(redigert)

Svar:

Hei!

Du har så intense og vanskelige følelser for tiden at du trenger hjelp til å takle dette. Det er flott at du har klart å snakke med en venn om dette. Alle problemer vokser seg større og verre jo mer du holder dem for deg selv og sliter alene. I tillegg til å snakke med venner og familie, anbefaler jeg at du oppsøker en profesjonell samtale partner som kan hjelpe deg med å finne ut av hvordan du kan takle følelsene og tankene dine slik at du ikke blir helt satt ut av det du sliter med.

For å skaffe deg riktig hjelp, kan du gå til fastlegen din. Du finner hvem som er fastlegen din ved å gå inn på helfo.no. Det er fint hvis du viser det du har skrevet her til legen og andre som skal hjelpe deg. Jo mer detaljerte opplysninger du gir om hva du tenker, føler og hvordan du har det, jo bedre hjelp får du. Du forteller at du tidligere har slitt med psykiske problemer og at du har kommet igjennom det og ikke sliter med det samme mer. Det er kjempeflott erfaring å ha. Det betyr at du vet at det er mulig å få det bedre selv om alt ser fryktelig vanskelig ut.

I tillegg til å snakke ut om det du sliter med, er det lurt om du forsøker å fokusere mest mulig på aktiviteter og dagliglivet der du bor nå. Alt blir bare verre jo mer du fordyper deg i tanker om dem hjemme og hvor mye du savner dem. Ved å holde deg opptatt med aktiviteter og tanker som fokuserer på det du setter pris på ved livet ditt der du er nå, så blir det mindre plass til savnet og de vanskelige tankene. Be vennene dine om å ta initiativ til ting dere kan gjøre sammen. Gjerne fysisk aktivitet, det er bra for psyken din.

Ikke gi opp! Oppsøk hjelp, så får du det lettere og bedre etterhvert. Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake