Dette spørsmålet ble stilt 27.8.2010 og ble besvart 31.8.2010.

Spørsmål:

Hei Klara Klok.

Jeg er en 23 år gammel jente som ikke riktig vet hvordan jeg skal "håndtere" livet lenger....

Jeg føler at livet har vært svært vanskelig egentlig hele veien, men nå har alt liksom bare "toppet" seg..

Jeg føler at det begynte da jeg var rundt 10 år gammel, og faren vår giftet seg på nytt, etter at moren vår døde noen år tidligere.

Vi barna fikk aldri noen typer av terapi/behandling etter vår mors dødsfall, og faren vår har aldri snakket om det heller. Det var på en måte bare om å gjøre å komme tilbake til hverdagen så fort som mulig, og ikke tenke så mye over det.

Stemoren vår var forferdelig mot oss barna, jeg vil påstå at hun drev aktivt psykisk terror mot oss. Hun ga tidlig klar beskjed om at vi barna ikke var annet enn en "byrde" for henne, at vi var late og udugelige, og at det var HUN som var den nye sjefen i huset. Stemoren vår fikk oss nærmest til å slave for henne, ved f.eks å vaske hele huset, og etterpå fikk vi bare kjeft, fordi det ikke var bra nok.
Vi fikk ikke lov til å ha venner på besøk hjemme, det ble bare rot og bråk, som hun sa, og vi gjorde heller aldri sånne ting som "alle andre" familier gjorde sammen, som f.eks det å spise frokost sammen i helgene eller dra på turer sammen.
Stemoren vår var en kjempeegoistisk kvinne, som bare så seg selv og sine egne behov, og hun brydde seg ikke det dugg om oss barn. Hun gadd aldri å være med på skoleavslutninger, hun hjalp oss aldri med lekser, hun ante ikke hvem våre venner var (det interesserte hun seg ikke for), hun ga oss aldri ros eller oppmerksomhet, aldri fikk vi klemmer eller sitte på fanget, aldri fik vi noen som helst form for oppmuntring eller anerkjennelse. Det eneste vi fikk var kjeft for alt det "gale" vi hadde gjort, og kritikk for at vi var så "udugelige", og hun brydde seg heller ikke om at moren vår var død.

Faren vår tok alltid parti med stemoren vår, og var enig i alt hun sa, og de to gikk sammen og levde sitt "eget" liv, uten å tenke på at de faktisk hadde to barn å ta seg av.
Svært ofte reiste de fra oss, og lot oss være hjemme alene i flere dager i huset, mens de selv var på weekendturer og slikt.

Vi følte oss nærmest forhatt av stemoren vår, og vi ønsket så gjerne å få noe omsorg fra en voksenperson. Derfor søkte vi denne omsorgen hos våre venners foreldre, hos lærere og andre, og vi ble heldigvis møtt med stor imøtekommendhet.

Jeg for min del greide på en måte å "fortrenge" hverdagen ved å begrave meg i alt som het skolearbeid, slik at jeg skulle slippe å tenke så mye på virkeligheten, mens min søster led i det stille, og hun har senere fortalt meg at hun tidlig hadde hun sin første selvmordstanke. Senere i tenårene fikk hun psykiske problemer, og begynte med narkotiske stoffer, samt at hun hadde de verste mareritt om natten.

Jeg husker at jeg gråt hver eneste dag i flere dag, fordi jeg også følte meg så uønsket og bare til bry. Aldri noen gang hadde vi fått høre at faren og stemoren vår si at de var glad i oss, eller at vi betydde noe for dem. Vi hadde fått høre det av våre venner og våre venners foreldre, men aldri fra våre EGNE.

Jeg greide som sagt å skyve virkeligheten fra meg i en viss grad opp igjennom oppveksten ved å fordype meg i studier, men fra da jeg var ca. 20 år og frem til i dag (hvor jeg nå altså er 23 år), begynte den å "innhente" meg igjen.
Jeg har i de seneste årene blitt en riktig "grubler", og jeg grubler svært mye over livet og døden, og har vanskelig for å finne meningen med tilværelsen.
Jeg har et svært godt nettverk av gode venner, heldigvis, som jeg ofte snakker med, og jeg har også god kontakt med min søster, som i dag heldigvis ikke driver med narkotika lenger, men har greid å få seg fast jobb og bolig og et greit liv med gode venner.

Jeg har med årene fått et svært dårlig selvbilde og selvtillit, og selv om alle andre sier at jeg er pen og flott, så greier jeg ikke å tro på det.
Jeg har begynt å føle meg dum og uintelligent, jeg er svært ofte nervøs og engstelig, og føler at jeg ikke greier å lære ting lenger. Jeg har prøvd flere ganger å studere ved høyskole og universitet, men jeg greier det ikke, fordi jeg er så engstelig og sliter så fælt med konsentrasjonsevnen, og mangler motivasjon. Dette var aldri noe problem tidligere, men har altså blitt det nå.
Jeg tenker svært ofte på leie ting og gråter over dem, og føler meg svært ofte nedtrykt og deprimert.
Jeg kjenner også en forferdelig rastløshet inni meg, og jeg har i de senere årene flyttet fra det ene stedet til det andre, men jeg kjenner meg aldri "hjemme" noe sted, finner aldri roen.
Så langt har jeg ikke greid å ta meg noen utdannelse, og om dagen jobber jeg i barnehage, som egentlig ikke er noe jeg "brenner" så veldig for, men som jeg føler at er det eneste jeg kan "greie".
Jeg synes det er så fælt, for jeg vet jo at jeg har "evner", men jeg føler som sagt ikke at jeg kan greie å studere pga.angst og lærevansker.

Jeg er også svært engstelig for at jeg aldri kommer til å få meg noen mann, for selv om jeg vet at jeg har "draget" på guttene, så virker det liksom som om det ikke er "meningen" at jeg noen gang skal bli sammen med noen, men ende opp alene.

Jeg er så redd for at jeg kommer til å sitte der som en 50 år gammel bitter og sur dame, uten utdannelse, med bare en jobb jeg sånn "halvveis" liker, uten førerkort og bil (fordi jeg også er svært nervøs for å kjøre bil), og uten mann og barn, fordi det ser ut som om det aldri dukker opp noen mann for meg.
Det er jo ikke sånn jeg vil at livet skal bli, men jeg er som sagt svært redd for at det faktisk vil bli sånn, pga. mitt elendige selvbilde og min nervøsitet, noe jeg er SIKKER på skyldes vår elendige oppvekst med mangel på nærkontakt fra våre foreldre!

Jeg kjenner at jeg nærmest er bitter på livet allerede, for at det ble som det ble, og for at jeg nærmest er "dømt" til et dårlig liv resten av livet!

Og jeg som en gang hadde så mange drømmer, jeg skulle ta meg en god utdannelse, jeg skulle få meg leilighet og bil, jeg skulle bli gift, jeg skulle reise, og bli en god mor!
Og så ødelegges alt som en følge av barndommen.

Nå skal jeg også nevne at både jeg og min søster er svært omsorgsfulle personer, vi er svært empatiske og omsorgsfulle, og bryr oss virkelig om andre mennesker (og dyr), og gjør alt vi kan for å hjelpe andre, så vi har heldigvis ikke "arvet" disse dårlige egenskapene som kyniskhet og nærmest ondskap fra vår stemor!

Til sist vil jeg bare si at vår stemor nok ikke har den minste anelse om HVORFOR min søster og jeg har slitt så mye, og stadig sliter med oss selv, hun mangler totalt selvinnsikt, tror jeg.

Vi har i dag lite eller ingen kontakt med far og stemor, kun om overflatiske ting, og jeg tror aldri det kommer til å forandre seg heller.

Jeg føler bare at jeg har blitt fullstendig "fastlåst" i barndommen og et svært negativt tankemønster, og vet bare ikke hva jeg skal gjøre for å kunne klare å skape et godt liv for meg selv, og ikke ende opp som den bitre, gamle damen jeg frykter så innmari??

Beklager at dette brevet ble kjempelangt, men jeg hadde bare så utrolig stort behov for å sette ord på ting!

Tusen takk for hjelpen!!!

Fra jente :)
(redigert)

Svar:

Hei jente 23!

Du beskriver en problemfylt oppvekst med et veldig anstrengt forhold til din far og stemor. Under oppveksten har vi behov for å få anerkjennelse, støtte sikkerhet og trygghet samt positive opplevelser med sin omsorgsgivere. Heldigvis har du hatt andre gode støttespillere i livet ditt og hatt en søster å dele problemene dine med. Det er ikke uvanlig at person i din situasjon med tiden kan utvikle nedstemthet og begynne å fokusere på det negativ i ens liv. Man kan ende opp i en vond situasjon hvor man kun fokuserer på det negative i ens liv og trenger hjelp til å komme ut av denne vonde syklusen.

Uten å ha hatt deg til samtaler og utredning er det vanskelig for meg å si noe med sikkerhet om hva du sliter med, men du beskriver en del følelser og tankegang som er forenelig med depresjon. Jeg velger derfor å skrive litt om dette så kan du se om du kjenner deg igjen i dette og lese litt om hva man burde gjøre hvis det er slik at du sliter med depresjon.

Symptomene på depresjon er ofte ganske lik hos ungdom og voksne. I all hovedsak dreier det seg om at personen som er deprimert lider av et senket stemningsleie, tapt interesse, gledesløshet og energitap som fører til trettbarhet og redusert aktivitet. Andre vanlig symptomer er, redusert konsentrasjon og oppmerksomhet, redusert selvfølelse og selvtillit, skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse, triste og pessimistiske tanker om fremtiden, søvnforstyrrelse og redusert appetitt. Folk har forskjellige måter å takle depresjonen sin på. Det er vanlig at flere mennesker, takler det på måter som er lite gunstige for en selv, som for eksempel utagerende festing, isolasjon, passiv aggressivitet, rusmisbruk eller trøstespising.

Når man er deprimert kjennetegnes dette bl.a av at det er en konstant dårlig stemning i kroppen hele tiden, dag ut og dag inn, uke etter uke osv. Når man er fastlåst i en slik stemningstilstand, blir det gjerne slik at den deprimerte ikke klarer å slutte å snakke om og tenke på negative og håpløse ting i tilværelsen, enten det dreier seg om negative opplevelser i eget liv, negative nyheter på TV eller pessimistiske forventninger om fremtiden osv. Endeløse tankerekker om at " jeg klarer det ikke, ingen er glad i meg, jeg er ikke bra nok, ingen forstår meg, jeg orker ikke å prøve, for alt er egentlig bare håpløst og meningsløst og ødelagt uansett" osv.

Sånn er det når man sliter med for lavt stemningsleie. Man klarer ikke slutte å tenke negativt. Selv en bagatell kan da vippe deg av pinnen og utløse automatiske håpløshetstanker om at man er en udugelig person i en håpløs verden. Når man sliter med depresjon, lønner det seg derfor å beskrive livets utfordringer og sette ord på de følelsene og tankene man sliter med. Det er på den måten man får bearbeidet dem.

Jeg ville derfor anbefalt deg å kontakte fastlegen din og forklare dine plager hvis du kjenner deg igjen i beskrivelsen av depresjon. Fastlegen vil lytte til problemene dine og henvise deg til et passende tiltak, som f.eks. en psykolog. Hvem som er fastlegen din finner du ut ved å ringe fastlegetelefonen på tlf: 810 59 500 eller ved å gå inn på denne linken. Føler du at det er vanskelig å formulere seg så kan du ta med ditt Klara Klok-innlegg og la dette fungere som et utgangspunkt for samtalen. Det er viktig at du ikke legger skjul på noe fordi det er vanskelig å snakke om i starten. Jo mer du forteller om hvordan du har det og hvordan du tenker, jo lettere vil det bli å sette seg inn i situasjonen din, ta problemene dine på alvor og tilpasse en behandling etter dine behov. Husk også at psykoterapi har ingen effekt hvis man tilbakeholder informasjon, ikke er motivert for å prate med noen eller ikke gjør de øvelsene som man blir gitt av sin psykolog.

Når det gjelder praktiske råd for hvordan man kan prøve å komme ut av en vanskelig periode på egenhånd så eksisterer det et par råd. Det ene er å være i fysisk aktivitet. Det trenger ikke å innebære lange treningsøkter, men å få tatt seg noen daglige gåturer på rundt 45 minutter eller korte treningsøkter hjemme hver dag vil kunne hjelpe deg. Har du mulighet til å trene mer så er selvfølgelig dette en fordel. Det viktigste er å få gode rutiner inn i livet ditt. Ved siden av trening gjelder dette også søvn og matinntak. Dårlig søvn kan ha en sterk påvirkning på humøret og mange mennesker som sliter med depresjon har ofte snudd døgnet på hodet. Det blir viktig å få lagt seg senest en time før midnatt og komme seg opp til rimelig tid om morgenen. For å sikre seg god søvn er det viktig at man ikke sover på dagen, har frisk luft på rommet, ikke drikker kaffe/te eller røyker sigaretter kort tid før du sovner, at du tar deg et bad/dusj før du legger deg (varmt vann på hode, nakke og skuldre da dette er veldig typiske spenningsplager ved psykiske lidelser), tar deg en liten matbit en time før du legger deg. Fysisk helse henger sammen med psykisk helse. Sundt kosthold har også en positiv effekt. Hold deg unna ferdigmat/hurtigmat og pass på at du får i deg de viktige næringsstoffene. Sosial aktivitet er også viktig. Hold kontakt med familie og venner og snakk med dem om hvordan du har det. Det viktigste er at du deler di problemer med andre og oppsøker de som støtter deg. Det viktigste er at du ikke sitter alene med disse tankene inni deg. Du må med andre ord tvinge deg selv til å trene når du ikke orker å trene og du må tvinge deg selv til å være sosial og få hyggelige opplevelser de gangene du bare ønsker å være alene. Aldri gi opp selv om depresjonen din kan påvirke deg til å tenke negativt.

Hvis du skulle føle at frustrasjonen velter over deg og du  ikke har noen nærme å snakke med akkurat der og da så kan du ringe mental helse sin hjelpetelefon på tlf: 116 123. Hjelpetelefonen er et døgnåpent tilbud for alle mennesker, uansett alder. Tjenesten har fast ansatte vakter som betjener linjene 24 timer i døgnet - 365 dager i året. Det er gratis å ringe.

Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake