Dette spørsmålet ble stilt 11.1.2012 og ble besvart 18.1.2012.

Spørsmål:

Hei Klara-Klok...

Jeg har et "problem", eller, er vel ikke et problem, men det er tanker og følelser som skremmer meg veldig og får meg trist...
Dette er utrolig vanskelig å forklare, men jeg skal prøve så godt jeg kan.

Jeg har ikke lyst til å bli eldre, allerede nå når jeg kun er 15 savner jeg å være liten, og jeg er livredd for hvordan jeg kommer til å ha det når jeg blir voksen. Jeg savner å være en liten jente uten bekymringer, og jeg savner å klatre opp i fanget til mamma når jeg er redd, eller ikke får sove. Jeg savner å bare tulle rundt og sitte på rommet og leke med dukker, og at det å miste en leke var det verste som kunne skje.

Hvis jeg begynner å bla i gamle fotoalbum fra da jeg var liten kan jeg plutselig bare begynne å gråte, å da klarer jeg nesten ikke å tenke på noe annet hele dagen enn hvor godt det hadde vært å kunne være liten igjen. For jeg savner det så fælt...!
Og hvis jeg får vondt i hodet om kvelden når jeg skal sove, begynner jeg å gråte, ikke fordi jeg har det vondt fysisk, men fordi jeg skulle ønske jeg kunne legge meg i sengen til mamma og pappa og vente på at alt skal bli helt fint igjen...
Alle disse tankene her har bare blitt verre/sterkere i det siste, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

I tillegg frykter jeg døden veldig mye, tanken på at mamma og pappa skal forsvinne fra meg en dag, og at jeg selv også plutselig ikke skal være til mer, gjør meg livredd!
Jeg tenkte utrolig mye på døden når jeg var liten, kanskje mer enn jeg gjør nå, så det har vel forbedret seg litt. Men da jeg var liten og skulle sove tenkte jeg på døden nesten hver kveld, og da fikk jeg vondt i magen og begynte å gråte, så jeg sprang inn i stuen og satte meg på fanget til mamma og klagde på at jeg hadde vondt i magen. Så satt jeg litt på fanget til mamma, og det hjalp litt. Men det kan jeg ikke gjøre lengre, for nå er jeg alt for stor til det.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... alle disse tankene her... jeg orker det ikke! Jeg blir så lei meg, og det har begynt å gå utover leksene mine også, jeg er bare ikke i "humør" til å gjøre lekser.

Så hver så snill, hvis du forstod noe av det jeg har prøvd å forklare nå, hjelp meg. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.

- jente 15 år

Svar:

Hei jente 15 år.

Først og fremst har jeg lyst å si til deg at de tankene du opplever nå, og den redselen du har for å bli voksen/selvstendig, er naturlige! Spesielt i den aldersgruppen som du er i nå. Svært mange unge mennesker opplever en slik form for "krise-periode" når de begynne å komme i ungdomsalderen. Fordi dette innebærer nettopp en utvikling i forhold til egen selvstendighets-utvikling. Det er helt forståelig at dette kan oppleves både skremmende og vanskelig, samt at en får et sterkt behov for å "skru tiden tilbake". Tilbake til en tid hvor alt var lett, hvor noen andre tok ansvar for at du skulle ha det bra osv. Dette tyder for meg bare på at du har hatt en trygg og god oppvekst! Denne oppveksten vil også kunne bli din styrke etter som du blir eldre.

Å oppleve en ny runde med bekymringer knyttet til døden, at dine foreldre en dag skal dø, at en selv skal dø, at verden ikke er som den alltid har vært, er naturlig. Du var opptatt av dette som liten, og du er nå opptatt og skremt i forhold til dette nå. Husk at mange på din alder sliter med slike problemstillinger, og det er fremdeles naturlig.

Mitt råd til deg er at du snakker åpent med en voksen om dette. Kanskje med en av dine foreldre, eller begge? Eller en annen voksen person? Det å tillate seg selv å sette ord på slike bekymringer, kan være til stor hjelp for deg slik at du kan komme deg videre i din egen utvikling. Å holde slike tanker og bekymringer for seg selv, er bare med på å gjøre at en graver seg enda mer ned i det som oppleves som vanskelig. Å dele dette med noen, kan gi deg verdifull innsikt i deg selv og dine egne reaksjoner. Det kan selvsagt være vanskelig å skulle snakke om en slik frykt, men ofte er det foreldrene eller en av disse, som kan være den beste til å hjelpe sitt barn ut av en slik periode.

Livet er utfordrende og kan være vanskelig, men alle vanskelige perioder er også noe en kan lære mye fra. Om seg selv, sine egne følelser, sine egne behov osv. Å bli voksen handler om å ta mer ansvar, være mer selvstendig, stå for seg selv og sine meninger. Samtidig er det også svært interessant å bli voksen, og kunne se tilbake på seg selv og sine egne utviklingsperioder fra tidligere. Å tillate deg selv å snakke om disse tankene og følelsene kan som sagt være til stor hjelp for at du skal klare og slippe noen av disse bekymringene. Du blir voksen til syvende og sist, og som voksen kan du også se tilbake på denne perioden som noe som ga deg mer enn bare bekymringer. Fordi du har disse bekymringene nå, så kan du lære deg selv til å ta stilling til din egen barndom og din egen oppvekst på en annen måte enn andre gjør. Dette er i så måte kun positivt slik jeg ser det. Enhver periode i ens liv, er viktig, på ulike måter. Også den utviklingsprosessen som du er i nå! Ikke legg lokk på dette, men tillat deg selv å sette ord på dette i samtale med en voksen person. Dette kan være noe av det viktigste du kan gjøre for din egen utviklings skyld akkurat nå! Ikke vær redd for disse tankene og bekymringene, men tillat deg å dele dette med noen som kan hjelpe deg gjennom den perioden du er i akkurat nå.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake