Dette spørsmålet ble stilt 16.10.2011 og ble besvart 21.10.2011.

Spørsmål:

Jeg har noen spørsmål, og jeg aner ikke hvem jeg skal henvise meg til.

Min bror er to år eldre en meg, og vi har hatt et relativt nært forhold alltid. Men tidlig i ungdomsårene, begynte han og selge ting vi hadde fått i felles gave, lånte bestandig penger, av og til stjal han også. Når vi var små, var det ofte småsummer.

Men nå som vi er eldre, er det større summer. Han stjeler ikke bare av meg, men av min mor også. Han låner penger av mange, å sier han må ordne opp, det var derfor han stjal av oss i utgangspunktet sier han.

Når han var gammel nok viss han seg flere kredittkort som han brukte hemningsløst. Og den dag idag skylder han ennå penger for det. Familien har hjulpet han ut av gjeld ett par ganger. Men per idag skylder han mye penger, hvorvidt han skylder til enkeltpersoner har jeg ingen overssikt over.

Jeg har visst at han eksprimert litt med narkotikabruk i helgene, men har ikke tenkt så alvorlig over det, siden mange har gjort det der jeg bor. Men nå sier han at han har sluttet, etter han la alle kortene på bordet for foreldrene mine som fattet mistanke. Det var uansett snakk om helgebruk.

Han sluttet nettopp i jobben sin før han skaffet seg ny jobb. Han vanker også i Mc-klubb. Han lurer alle i familien, med at han prøver å forandre seg med tanke på å slutte helt med narkotika, og at han prøver å ordne opp i økonomiske problemer. Han er depremert, skylder mye penger, og blir sikker lett fristet til å ta stoff.

Spørsmålene mine består av hvordan vi som familie kan hjelpe han så godt som mulig. Hvem kan vi kontakte? Siden han ikke er avhengig av rus, er jo ikke rusomsorgen en plass og starte akkuratt. Økonomiproblemene hjelper Nav han med. En i familien hjalp han igjen med privatgjelden, men virker som han fortsatt har noe igjen. Foreldrene mine fortviler, og aner heller ikke hva de skal gjøre. Er det rett å hjelpe han med de økonomiske problemene, det har de jo prøvd mange ganger før. Virker jo ikke som han lærer av det? Men jeg er redd viss vi ikke hjelper han med det, så mister han livslysten, fordi han selv ikke har noe mulighet til å ordne opp. Og jeg tror innerst inne han vil ha hjelp, for det han holder på med nå, er å få alle imot seg, på måten han lyver og sårer alle rundt han på. Dette kan umulig være en god følelse for en gutt på 22 år, som fort får dårlig samvittighet. Men hvem kan vi kontakte for å få hjelp? Er familieterapi en god mulighet? Tenker at siden min mor er veldig overbeskyttende og hjelper han gang på gang, mens min far er litt sånn "at han må ordne opp selv". At samhandling med familien kunne hjulpet han, at foreliggende problemer, kanskje fra barndommen kunne fått fram hvordan han er slik han er? Jeg aner ikke. Og ber desperat om noen ideèr om hvordan vi kan hjelpe han best mulig. Jeg er redd han går i fra oss.. Enten velger bort sitt eget liv, eller må i fengsel.

Innsendt av jente 20 år
(redigert)

Svar:

Hei jente 20!

Det må være vanskelig å se på at et kjært familiemedlem har det vanskelig og ødelegger for seg selv på denne måten. Det er naturlig å kjenne på frustrasjon, sorg og avmakt i en slik situasjon. Som familiemedlem ønsker man å hjelpe samtidig som man ikke ønsker å støtte opp under uakseptabel atferd. Følelsene kan være splittet og det er vanskelig å vite hva man skal gjøre og hvordan man skal takle en slik situasjon.

Det eksisterer en rekke tilbud til de personene som sliter med rusmisbruk eller andre atferdsproblemer, men det viktigste å understreke er at man ikke kan hjelpe noen som ikke virkelig er genuint interessert i å motta hjelp eller klarer å innrømme at de har et problem. Basert på hvordan du beskriver din bror, så lurer han seg selv og alle rundt han. Det virker dermed ikke som han forstår alvoret av situasjonen sin eller hvilke følger det kan få for fremtiden.

Klarer man å komme til den erkjennelsen at man må forandre på livet sitt og gjøre de neøvdendige tiltakene som må til for å klare å gjennomføre dette (som f.eks. å bryte med miljøet man omgåes) så har man kommet et langt skritt i riktig retning.

Du skriver at han er deprimert. Hvis det er slik at han slev innser og innrømmer dette så hadde det vært bra for han å oppsøkt en lege og beskrevet hvordan han egentlig har det. Legen vil kunne lytte til hans problemstillinger og henvist han til en passende instans som f.eks. en psykolog. Hos psykologen så kunne han fått innsikt i hva som ligger til grunne for hans problemer og hva hans atferd kan være et forsøk på å oppnå. Det er ikke sikkert at han ikke kan få hjelp av rusomsorgen selv om han ikke definerer seg som rusavhengig. Han har fortsatt et problem knyttet til rus og problemet er der så lenge han kan være fristet til å ruse seg. Legen hans vil kunne avgjøre om det kan være mest fordelaktig å henvise han til en psykologer som fokuserer på rus og psykiatri eller broren din bør snakke med en psykolog som hovedsaklig fokuserer på psykiske plager/lidelser.

Jeg tror det er mulig å vise omsorg og kjærlighet til et familiemedlem samtidig som man setter grenser. Man skal kunne gi folk flere sjanser, men samtidig også gjøre det tydelig hvis man ikke stoler på han så lenge man forklarer hvorfor denne tilliten er brutt. Det er en påkjenning å måtte stå å se på at noen man e glad i ødelegger for seg selv, men siden han er 22 år gammel er det desverre lite man for å endre på situasjonen hans. Man kan ikke overtale noen som sliter til å innse problemene sine eller se annerledes på livssituasjonen sin og man kan ikke tvinge noen til å begynne med terapi. Valget må være hans. Blir han hjulpet gang på gang av moren din så er det kanskje vanskelig for han å ta fult ansvar for hans handlinger eller møte konsekvensene. Det beste man kan gjøre i en slik situasjon er å si at man er bekymret for at han har et problem, at man er glad i ham og at du/dere er der for han hvis han trenger noen å snakke med. Man kan formidle at tilliten han har brutt må han få tilbake ved å vise bedring gjennom handling og opplyse om diverse tiltak han kan benytte seg av Det kan være at han ikke tar bekymringen din på alvor, men da har du ihvertfall gjort det klart at du er tilgjengelig hvis han ønsker støtte fra deg. Kan man ta det opp på en rolig og avdempet måte når alle parter er i godt eller nøytralt humør så er dette det beste utgangspunktet for en seriøs samtale. Ellers er det viktig å være som før. Ring, sms og oppretthold kontakten som tidligere. Finn på ting selv om det bare trenger å innebære en gåtur sammen eller å ha en tv-kveld sammen.

Hvis han er villig til å være med på familieterapi så kan dette være en god ide. Ikke bare for han, men også for hele familien. Jeg tenker at slik terapi kan hjelpe deg og foreldrene dine å få innsikt i hvordan dere kan stå sammen og støtte hverandre best mulig hvis broren din fortsetter med sin uheldige atferd. Jo mer splittet dere er som familie, jo lettere blir det å sette dere opp mot hverandre og å holde en felles front mot hva dere ikke akspeterer. Kommunikasjonen og felles enighet blir veldig viktig. Er familieterapi noe som alle i familien kan bli enige om å delta i så kan man gå inn på bufetat sine nettsider og oppsøke informasjon om hvilke tilbud som eksisterer i din kommune og hvordan man kan søke om hjelp.

Håper dette var oppklarende og at broren din tar de nødvendige stegene for å få det bedre med seg selv.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake