Dette spørsmålet ble stilt 14.12.2011 og ble besvart 15.12.2011.

Spørsmål:

Hei! Jeg er ganske sikker på at ejg har fått depresjoner. Men jeg lurer på om det er et "symptom" at man plutselig knekker sammen. At du plutselig bare må gråte. Eller kan det bare vere et tegn på sorg?

Innsendt av jente 15 år

Svar:

Hei

Det å plutselig begynne å gråte kan være et symptom på en depresjon, men det trenger absolutt ikke være det. Som du selv spekulerer i så kan det handle om sorg. Dersom man opplever å miste noen man er glad i er det vanlig å gråte. Men gråt er også vanlig dersom man f.eks er glad eller dersom man av andre grunner blir trist for noe. Det er med andre ord ikke nødvendigvis er symptom på noe at man begynner å gråte. Å gråte er helt normalt dersom man er trist, og vi alle blir triste uten at det betyr at vi er deprimerte!

Siden jeg ikke vet noe om deg så kan jeg ikke si noe hva det er som gjør at du gråter eller si noe om du er deprimert eller ei, men jeg kan fortelle deg litt om noen av de vanligste symptomene på en depresjon så kan du se om du kjenner deg igjen i flere av de symptomene jeg beskriver her. Men selv om du kjenner deg igjen i noen så betyr ikke det at du er deprimert. Vi alle kjenner oss igjen i en del av det jeg skal beskrive.

Noen av de vanligste symptomene på depresjon er søvnforstyrrelser (sove så lenge som helst uten å bli uthvilt eller stadige oppvåkninger eller problemer med å sovne) og dårlig matlyst. Når du er deprimert er det vanlig å være slapp, uopplagt, ha liten energi, bli fort sliten og føle at alt som skal gjøres er et ork og du blir fort sliten av hva som helst. Dette fører til at du trekker deg tilbake fra sosialt liv og mister interessen og gleden for ting du satte pris på og likte før.

Depresjon gjør deg likegyldig og du kan få en vond tomhetsfølelse av dette og føle at alt er meningsløst. Det et også vanlig med redusert konsentrasjonsevne og oppmerksomhetsvikt og det blir vanskelig å tenke klart og skolearbeid og fritidsaktiviteter er det selvsagt tungt og følge opp i en slik tilstand.

Selvfølelse og selvtilliten blir mindre og skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse kommer lett i mange sammenhenger. Dette gjør at du tenker veldig negativt og nedvurderende om deg selv. Da kommer selvbebreidelser og skyldfølelse og tanker om at du er mindre verd enn andre eller at det er noe galt med deg og at du ikke ser så bra ut som andre eller at du ikke er så flink som andre eller at du ikke er noe interessant å være sammen med. Tankene kretser ofte omkring negative og triste ting som gjør deg mer og mer nedstemt. Det er viktig at du husker at det er den nedstemte tilstanden din som fører til negative tanker hos deg. Når du blir kvitt depresjonen, blir du også kvitt de fleste destruktive tanker.

Mange har det slik at gråten kommer lettere og oftere når de er deprimert og trist og tenker vonde tanker. Mange deprimerte blir overfølsomme og har kort lunte og blir fort irriterte. Resultatet av dette kan bli at en deprimert person ikke orker noe sosialt liv eller noen ganger oppfører seg dårlig overfor andre og blir sint, sur, bitter eller frekk. Du blir også mer nærtagende og tar ting personlig og negativt selv om de ikke var ment sånn fra andre når du er deprimert.

Depresjonen påvirker i sterk grad hvordan du oppfatter både situasjoner og personer omkring deg. Generelt sett gjør depresjon at du ser det meste i et mer negativt lys, blir misfornøyd og tolker det meste mer negativt enn det som det egentlig er grunnlag for å gjøre objektivt sett. Dette kan bl.a. føre til mange bekymringstanker. I en slik tilstand er det vanlig at det føles svært vanskelig å kommunisere med andre mennesker og du føler deg fortapt, utenfor, ensom, og forlatt og at ingen bryr seg om deg. Sannsynligvis skyldes dette at du selv trekker deg vekk fra andre og signaliserer at du ikke ønsker eller ikke orker kontakt.

Dersom man er f.eks er deprimert eller opplever noe svært vanskelig, slik jeg leser her at du har det, så er det mange som kan få en del negative reaksjoner med nedstemthet, gråt, mindreverdighetsfølelse og tanker om å dø. Selvmordstanker og tanker om at du ønsker å dø, er på en måte tanker og ønsker om å slippe og måtte streve og slite med tunge ting i livet ditt. Dette er forskjellig fra å virkelig ville begå selvmord og dø fra livet. Hvis du får hjelp og støtte slik at du får det bedre, så får du lyst til å leve videre og selvmordstankene forsvinner.

Jeg synes du skal snakke med helsesøster om det du eventuelt sliter med. Det trenger absolutt ikke å være en depresjon du sliter med, men jeg vet at de fleste av oss av og til har behov for noen å snakke med om vanskelige tanker og følelser.

Håper at dette var til nytte for deg!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake