Dette spørsmålet ble stilt 21.1.2012 og ble besvart 27.1.2012.

Spørsmål:

hei jeg er en jente med en muskel sykdom, i 6 klasse måtte jeg begynte å bruke rullestol.
Det var helt greit da,får jeg viste ikke så mye om det jeg trodde jeg kom til å bli frisk.
men nå som jeg er aldre klarer jeg det ikke så bra,jeg sliter jeg med de psykiske.
det som er vanskelig å se vennene mine henge med venner, kjærester, spille fotball, snowboard og andre ting jeg ikke kan, å ting som aldri kommer til skje med meg.
men det verste er at mamma å pappa krangler mye pågrun av meg. jeg orker ikke lenger, jeg vil vere som alle andre. 2-3 ganger i uken klikker de bare får meg, jeg bjyder å rope ,gråte alle følesler kommer ut. å jeg prøver så hardt å vere normal, hvoffår meg ?
Innsendt av jente 14 år

Svar:

Hei

Det er ikke greit at du opplever at foreldrene dine krangler på grunn av deg. Det kan være at foreldrene dine er bekymret på dine vegne, men det skal ikke gå ut over deg på denne måten du beskriver. Noen ganger er det sånn at når foreldre er fortvilet så ser de ikke helt selv hvordan de påvirker barna. Noen foreldre trenger hjelp til å se seg selv eller noen tips i forhold til hvordan de kan lage en trygg og god atmosfære hjemme. Kan du snakke med noen om dette tror du? læreren din? helsesøster? eller har du en besteforelder eller tante/onkel du har et godt forhold til som du kan snakke med? eller kan du klare å si i fra hjemme en gang om at "du trenger at foreldrene dine støtter deg og at det verste for deg er at foreldrene dine krangler....?"

Jeg skjønner at du spør, hvoffår meg? livet kan noen ganger virke urettferdig. Men hvis det kan være en trøst så har alle utfordringer på en eller annen måte i livet sitt.

Det å ha en kronisk sykdom byr på ulike utfordringer i de ulike fasene i livet. Nå når du går inn i puberteten og ungdomstiden så er det med deg som med alle andre på din alder at man blir ekstra opptatt av kroppen og at en ikke vil skille seg ut. Av spørsmålet ditt så forstår jeg at du synes det er vanskelig at kroppen din ikke alltid fungerer sånn som du skulle ønske, og at du har skjønt at dette kommer ikke til å gå over. Jeg tenker at du gjennomgår en helt naturlig prosess i forhold til det å klare å akseptere at du har en kronisk sykdom. Når man vokser og utvikler seg så lærer man nye ting og ser andre sider ved livet. Det kan være slitsomt men også lærerikt noen ganger. Hvordan kan du bruke dine erfaringer til fordel for deg selv og andre? Når man blir ungdom og forstår mer så kan en også klare å påvirke sitt eget liv mer og mer.

Alle ungdommer har sine styrker og begrensninger. Det er viktig å ikke gi seg selv for store utfordringer i hverdagen, for da blir det så mange skuffelser. Kjenner du andre som har en muskelsykdom? Kunne du tenke deg å komme i kontakt med en forening? Kanskje du finner noe av interesse på denne siden? http://www.ffm.no/

Du skriver at du prøver så hardt å være normal. men hva er egentlig normal...? Jeg tenker at det er mye ved deg som er normalt. Men jeg skal ikke bagatellisere din situasjon. Du har lov til å være sint og lei deg og det finnes noen som kan hjelpe deg til å tenke om situasjonen din på en annen måte sånn at ikke disse triste og negative tankene tar så stor plass i livet ditt. Mange i din situasjon har nytte av å snakke med en psykolog. Fastlegen eller helsesøster kan hjelpe til med å få skrevet en henvisning til psykolog.

Noen ganger er venner ubetenksomme og lite inkluderende, fordi de ikke tenker seg helt om og ikke vet hva de kan gjøre. Hva kan du selv gjøre for å bli mer inkludert sosialt på skolen? Kanskje en fysioterapeut hjelpe deg til å finne noen løsninger? En fysioterapeut i kommunen har kanskje ansvar for å se på hvordan det kan tilrettelegges fysisk for deg på skolen? Hvis ikke du er i kontakt med en fysioterapeut så tenker jeg det kunne vært nyttig for deg.

Det finnes muligheter for alle til å få et godt liv. Jeg ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen helsesøster

< Tilbake