Dette spørsmålet ble stilt 22.2.2010 og ble besvart 26.2.2010.

Spørsmål:

Hei!
Jeg er ei jente på snart 20 år. Her er et spørsmål og svar jeg fikk svar på her for ikke så lenge siden.Det var et godt svar, som jeg leste nøye og har tenkt over.

Men: Jeg føler egentlig ikke at noe som helst går noe bedre. Jeg er ofte lei meg, og tenker så og si ikke på annet enn mat, kalorier og hvor altfor,altfor stor jeg er (jeg veier vel fortsatt rundt 72-73 kg). Det virker så overfladisk. Egentlig bryr jeg meg selvsagt om viktigere ting også, som for eksempel miljøvern. Men til syvende og sist er det altså maten som tar alle kreftene mine. Og skolen. Jeg er sliten, og livet føles bare trøstesløst og kjedelig. Jeg fikser det ikke, er konstant stressa nå.

Til slutt i det forrige svaret jeg fikk (se linken), foreslås behandling. Det er ikke helt fjernt for meg, men jeg tror ikke jeg tør. Eller at jeg har tid. Dessuten vet jeg ikke om det er noen vits, for til sommeren er jeg ferdig med vgs, og da skal jeg studere på en helt annen kant av landet, i en by langt vekk. Antagelig rekker jeg ikke engang å begynne med behandling her jeg bor nå. Det er kanskje like greit, for da hadde kanskje familien fått ferten av at ikke alt er bra. Jeg kunne egentlig likevel tenke meg å prøve noe behandling når jeg har flyttet. Sånn for å gjøre noe for å komme ut av dette. Men bør jeg da vente med å kontakte fastlege (det er vel det jeg må gjøre for å bli henvist videre?) til jeg har flyttet? Eller går det an å snakke med legen min her for å bli henvist til noen i den byen jeg skal flytte til?

Det er nok mange som trenger hjelp mer enn meg. Jeg fungerer jo tross alt normalt i samfunnet, selv om jeg har personlige problemer. Er det bare egoistisk av meg å søke hjelp?

Hilsen ei veldig, veldig trist jente

Svar:

Hei

Du forteller her at hele livet ditt dreier seg om tanker rundt mat, kropp og vekt, og jeg er derfor enig med den som svaret deg sist at du har behov for behandling. Du sier her at du ikke tør og ikke har tid siden du skal flytte etter sommeren. Det at du ikke tør å skaffe deg hjelp er noe jeg vet at mange som skal oppsøke hjelp kan tenke på. Men for de fleste er det slik at det man er redd for og gruer seg til sjeldent eller aldri blir så fælt i virkeligheten som man på forhånd frykter. Husk at de som du eventuelt skal snakke med er profesjonelle helsearbeidere og vant til å møte noen som gruer seg slik det du forteller om. Jeg er sikker på at den du snakker med vil gjøre alt for at ditt første møte blir mye mindre skremmende enn det du selv tenker nå.

Jeg er enig med deg i at det kan være uhensiktsmessig at du får dett behandler på en offentlig poliklinikk nå siden du skal flytte etter sommeren. Det er ofte en del ventetid på en poliklinikk for samtaler med en psykolog, og jeg anbefaler deg (slik du selv skriver noe om her) at du snakker med legen din nå og forteller han/hun om dine flytteplaner. Be fastlegen henvise deg til behandling til det stedet du skal flytte, så har du allerede en kontakt der når du ankommer. Men det betyr ikke at du ikke skal ha noe hjelp og støtte til du flytter, for det leser jeg her at du absolutt har behov for. Jeg anbefale deg derfor til å be fastlegen også henvise deg til psykiatritjenesten i kommunen. Der er det liten/ingen ventetid og der jobber det mange dyktige sykepleiere og helsepersonell som kan støtte og hjelp deg med den spiseforstyrrelsen du sliter med.

Jeg er ikke enig med deg i at det er egoistisk av deg å skaffe deg hjelp eller at det er andre som trenge hjelp mer enn deg. Du skriver her og i ditt forrige innlegg at du sliter med en alvorlig spiseforstyrrelse. Dette er en alvorlig spiseforstyrrelse som de som sliter med dette absolutt har behov for hjelp og støtte til å komme seg ut av. Det er dessuten slik at de fleste som sliter psykisk, uavhengig av diagnose, har ulike områder i livet (som deg) som de fungerer i. Men det betyr ikke at de (eller du) ikke har behov for hjelp for det de sliter med!

Jeg håper at du tar deg selv på alvor og snakker med fastlegen din om det du sliter med! Fastlegen vil ta deg på avlor og sørge for at du får den hjelp som du har behov for. Jeg ønsker deg lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake