Dette spørsmålet ble stilt 22.2.2010 og ble besvart 1.3.2010.

Spørsmål:

Hei jeg er så misfornøyd med lårene mine. :( jeg er 1.80, veier 50, men jeg synes jeg er så fryktelig tjukk i lårene selv om jeg egentlig vet godt at jeg ikke er så tjukk. det er helt ubegripelig følelse. men enkelte speil er mer slankende en andre! derfor vingler jeg om vilken speil som viser sannheta om låra mine. Har begynt å kaste opp litt mat.Redd for å miste kontrollen men, jeg føler meg elendig å vil egentli ikke stoppe før jeg er 45 eller noe sånt. Det er vanskelig å sjule det for foreldra, de kan høre det lett om jeg spyr. De er også ganske overbeskyttende. Jeg snakker ikke med de om noe hva jeg føler.Jeg eier ikke venner og er usikker, redd, bekymra for noe jeg ikke vet hav er. Har opplevd overgrep, gått på bup (funker ikke) hakke tenkt å snakke med noen bare så det er klart ;) vil bare vite hva jeg kan gjøre alene med det dårlige selvbilde. Forestn har sikkert spydd opp mat 10 ganger, kan det kalles spiseforstyrrelse? jeg spydde ikk engang opp alt.

Innsendt av jente 15 år

Svar:

Hei.
Det er slitsomt med slike motstridende følelser og tanker. Du vet at du er tynn, men kjenner på et stort ubehag og får tanker om at du er for stor. Denne ambivalensen tar mye av energien din. Speil gir ingen sannhet.

Det blir også mange tanker om alt du ikke har tro på og alt du ikke vil gjøre eller prøve. Kanskje er du redd for å bli sviktet eller misforstått?Det er veldig normalt å føle det slik. Midt i det hele er du god til å beskrive hvordan det er å være deg og hvordan du opplever omgivelsene. Dette gjør at du kan ha god hjelp av å gå i samtaler. Kan du våge å gi det en ny sjanse? Kanskje kan dere som familie sammen gå i samtaler slik at du kan slippe å holde så mye hemmelig og slippe overbeskyttelsen? Du skriver ikke hvem som har utsatt deg for overgrep og om du er i fare nå. Kanskje var det årsaken til henvisning til BUP? Viktigst av alt er at du er trygg.

Når du har opplevd overgrep, så er det noe som øker risikoen for misnøye med egen kropp og utvikling av spiseforstyrrelse. Du har en så lav vekt at det i seg selv tilsier at det er viktig at du får oppfølging slik at du kan klare å ta godt vare på deg selv. Nå har du mange vanskelige tanker og følelser og da kan det bli for vanskelig å mestre måltider og daglige rutiner helt på egen hånd. Noen ganger er det ekstra viktig med ekstra støtte. Gi deg selv lov til å få den muligheten. Det å snakke med helsesøster kan være en måte å få det bedre. Du er ikke så tydelig på hva du egentlig ønsker, men viser til at du blir bekymret. Kanskje ønsker du deg venner og en bedre trivsel i det daglige?

Jeg anbefaler deg å gi slipp på at alt skal være hemmelig. Ta sjansen på at noen kan forstå deg og gi deg det du trenger akkurat nå. Det øker sjansen for at du kan få det bedre enn du har det nå. Nå har jeg svart på andre ting enn du spurte om. Det er fordi jeg blir bekymret for deg og anbefaler deg på det sterkeste å be om hjelp. Jeg håper det er greit. Det er grunn til å tenke at dette kan være en spiseforstyrrelse.

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake