Dette spørsmålet ble stilt 2.3.2010 og ble besvart 8.3.2010.

Spørsmål:

Jeg er ei jente på snart 18.
Jeg bare gråter og gråter nå for tiden. Jeg gråter på bussen, på trening, på skolen, om natten, overalt hele tiden. Det er så forferdelig slitsomt. Livet mitt føles så grusomt tomt og ting begynner å miste sin verdi. Slik som kunstløp og trening generelt. Jeg elsket kunstløp, nå orker jeg ikke å møte opp på trening. Bare tanken på å måtte stå opp om morgenen og gå på skolen kveler meg nesten. Jeg orker ikke å se eller snakke med venner, familie eller noen andre, men jeg må jo fordi vi lever i et samfunn som krever det. Karakterene går også til helvete. Før fikk jeg bare fem og seks på prøver og div., men nå har jeg et snitt langt lavere OG jeg bryr meg ikke. Bryr meg ikke om framtiden eller noe.
Jeg har gått opp nesten 6 kilo siden desember. Jeg vet ikke hva som skjedde. Ingenting endret seg som feks matinntak eller treningsmengde osv. Det bare skjedde, sånn helt uten forvarsel. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i form av anoreksi i fem år, har altid hatt kontroll over maten og treningen og kroppen min, men nå er alt snudd på hode. Bare i løpet av tre måneder er kroppen min byttet ut, jeg kjenner den ikke igjen og føler meg svært ukomfortabel. Nå, i dag, trener jeg hver dag, foruten noen lørdager og søndager, jeg spiser minimalt med mat, og er mer bevisst på kalorier enn jeg noen gang har vært. Likevel går jeg opp i vekt. Jeg føler meg fanget og jeg tror nok dette er mye av grunnen til at jeg føler meg så tom og deprimert. Jeg er SÅ lei, orker ikke mer, vil bare legge meg ned å dø. Har tidligere slitt med deperesjon og har også sett på selvmord som et siste alternativ. Det skremmer meg.

Hva skal jeg gjøre nå Klara?

Jeg er så redd og forvirret, og alene og oppgitt. Trenger virkelig noen å snakke med. Tenk om jeg ender opp som syklig overvektig? Det er det som skremmer meg mest.
Hvordan er det mulig at jeg legger på meg uten at jeg gentlig har gjort noe for det? Det er bare så forvirrende, for jeg er ikke slik. Dette er ikke min kropp.

Tusen takk hvis du tok deg tid til å lese dette og hvis du har en kommentar eller et svar på problmene mnine.

Svar:

Hei

Jeg kan dessverre ikke svare deg på hvorfor du den siste tiden har lagt på deg. Jeg vet ikke hva du spiser og hvor mye du spiser eller hvor mye du trener/driver på med fysisk aktivitet. Men du sier selv at ingenting av dette har forandret seg fra tidligere. Når det er sagt så kan det jo faktisk tenkes at du hadde godt av å gå opp i vekt. Du skriver her at du har slitt med anoreksi de siste 5 år, og de som sliter med denne lidelsen sliter med å ta i seg nok næring og holde en normal vekt. Jeg vet ikke hva du veide før eller hva du veier i dag, men det kan jo tenkes at vektoppgangen på 6 kg var sunn for deg.

Du skriver her at du i etterkant av denne vektoppgangen har følt deg deprimert og i det siste hatt tanker om selvmord. Du beskriver her vansker med å stå opp på morgenene, håpløshetfølelse, mindre gled av ting i dag enn tidligere og tanker om selvmord. Alt dette er klassiske symptomer på depresjon, men i ditt tilfelle så tenker jeg ut fra det du skriver her at det er ganske så tydelig hvor depresjonen kommer fra. Veldig mange som sliter med en spiseforstyrrelse, som deg, sliter med en lav selvfølelse og bruker mat, slanking og trening som en måte å holde borte fokus fra alle de vonde tankene og følelsene som bor i den lave selvfølelsen. Du sier selv at du i dag føler at du har mistet kontrollen over din kropp pga. vektoppgangen, og jeg tenker at dette kan være årsaken til at du i dag kjenner mer på de vonde tankene og følelsene. De tankene og følelsene som du i 5 år har jobbet for å holde borte gjennom restriktivt matinntak, slanking og trening.

Jeg synes det er veldig godt å høre at du har lagt på deg (selv om jeg vet at du ikke opplever det sånn), for jeg VET at det første som må på plass for at man skal komme seg ut av sin spiseforstyrrelse er at man gir opp slankingen og utfordrer seg til å gå opp i vekt (dersom man er undervektig). Jeg synes absolutt ikke at du skal tenke på eller vurdere selvmord, da dette IKKE er noen som helst løsning for deg. Det du sliter med av spiseforstyrrelse og sekundær depresjon er noe som du kan få hjelp til å komme deg ut av. Du trenger hjelp til å lære deg å spise tilstrekkelig, hjelp til å se på alternativer til de vonde tankene og følelsene som bor i selvfølelsen og hjelp til å kunne være glad i deg selv uavhengig av utseende, kropp eller vekt. Jeg er da sikker på at den depresjonen som du opplever og dine tanker om selvmord er noe som da vil forsvinne på sikt.

Jeg kan forstå at du er skremt av vektopgangen og av det du beskriver som å miste kontrollen, men jeg kan love deg at det er mulig å ha kontroll over sitt liv uten at det innebærer at man må bruke kroppen som et middel for dette. Jeg vet at du ikke kommer til å ende opp som sykelig overvektig, og jeg kan fortelle deg at slike angsttanker er noe som de fleste som sliter med en spiseforstyrrelse kan forestille seg når de begynner å gå opp i vekt.

Jeg tenker det er viktig å presisere at tynnhet ikke er det samme som å bli lykkelig eller fornøyd med seg selv. Det er mange måter man kan øke fornøydheten med seg selv, og man er ikke nødt til å bli supertynn eller mager for å komme dit. Jenter og gutter som slanker seg veldig tynne blir som regel ikke lykkelige eller får bedre selvfølelse, de blir tynne men sliter svært ofte fortsatt med negative tanker om seg selv.

Jeg kan her ikke svare deg på hvorfor du har gått oppp i vekt, men jeg kan anbefale deg å skaffe deg hjelp. Du sier her selv at du virkelig trenger noen å snakke med, og det er jeg helt enig i! Jeg håper at du kan snake med helsesøster på skolen der du går eller at du tar kontakt med fastlegen din og forteller om hva du sliter med. Ta gjerne med deg det du har skrevet her. Det vil være et godt utgangspunkt for at helsesøster og/eller legen skal kunne hjelpe deg. Hvem som er fastlegen din får du vite på telefonnr. 81059500 eller ved eller gå inn på denne linken helfo. Legen hjelper deg å finne ut hvem som kan hjelpe deg videre. Du kan lære mer om hvordan du finner fram til dine profesjonelle støttespillere på : www.unghelse.no. Hvis du ønsker kontakt med andre med lignende vansker kan du forsøke se nettsidene til Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelse www.iks.no De har også en hjelpetelefon du kan ringe anonymt om du vil.

Jeg håper at mine tanker er til hjelp for deg og ønsker deg lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake