Dette spørsmålet ble stilt 24.8.2010 og ble besvart 30.8.2010.

Spørsmål:

Jeg tror jeg har fått et lite problem. Jeg har i flere år vært over gjennomsnittlig opptatt av å spise sunt (skeiet ut innimellom). Derfor er har det etterhvert blitt en hel del matvarer jeg "ikke kan" spise (godteri, snacks, "sukkerdrikker", fete drikker, fett, fast food, fin pasta, ikke så mye ris, ikke så mye potet, nesten ikke annet kjøtt enn kylling (litt svin) og fisk, fete oster, sauser, dressinger, brød osv.). Nå har jeg imidlertid kommet så langt at jeg nesten ikke tør å spise frukt. Jeg får bare lov til å spise maks en frukt om dagen. Sånn sett er den eneste trygge maten veldig magert kjøtt, grønnsaker og yoghurt uten fett og sukker.

Hverdagen min går stort sett med til å tenke på mat, tenke på hvor mye jeg får spise, hvilke måltider jeg kan droppe osv. De siste dagene har det stort sett bare blitt ett måltid om dagen.

Jeg er ekstremt redd for å gå opp i vekt. Noen ganger kan jeg sverge på at jeg har lagt på meg, men når jeg veier meg har jeg som oftest ikke gjort det.

Denne hverdagen begynner å bli litt slitsom. Det er vanskelig å hele tiden måtte finne en unnskyldning for å ikke spise. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg drikker en del kaffe, te og vann for at magen ikke skal rumle. Det er ikke det at jeg nødvendigvis er sulten, men magen rumler. I perioder spiser jeg tilnærmet normalt, men de varer ikke mer enn 1-2 uker av gangen.

Beklager at det ble rotete, håper du likevel forstår. Til opplysning kan jeg nå si at jeg er rundt 160 cm og 45 kg.
J19

Svar:

Hei!

Det høres ut som du har utviklet en overopptatthet av "sunn" mat, såpass at det blir usunt. For lite mat og får dårlig sammensatt kosthold blir usunt, og vil påvirke både fysisk og psykisk helse over tid.
I tillegg beskriver du stor engstelse for å gå opp i vekt, til tross for at du er tynn.

Det er ikke mulig for meg å svare sikkert på om du har en spiseforstyrrelse, uten å ha snakket med deg og kartlagt dette nærmere. Men det er en bekymringsfull utvikling. Som jeg håper du vil ta på alvor og forsøke gjøre noe med. Med hjelp, om nødvendig.

Det er ingen tvil om at du får i deg for lite mat og for dårlig sammensatt kost i forhold til ditt behov, slik du beskriver det her. Kosten blir for ensidig, det blir for lite energi fra livsnødvendige karbohydrater og fettstoffer, men unntak av kanskje de periodene du sier du spiser mer normalt (?)
Normalt sett trenger du 4-5 måltider pr dag. Tre brødmåltider ( 2 brødskiver med smør og variert pålegg + 2 glass melk/juice til hvert måltid), middag (normal porsjon med fisk/kjøtt og grønnsaker + ris/potet/pasta) og ett mellommåltid (1-2 frukt + 1 yoghurt, feks). Total væskemengde du trenger pr dag er ca 1,5 liter. 

Ved slike spiseproblem/spiseforstyrrelser så kommer man inn i en vond sirkel; man spiser lite, tenker på mat hele tiden, beregner mat, tenker på å unngå mat, tenker på kroppen på en negativ måte, blir overopptatt av vekt, spiser mindre, osv.
Jo mindre mat spiser, jo mer opptatt blir man av maten i tankene. På en negativ måte. Når det er blitt slik, er det vanskelig å skulle se noen måte å komme ut av det igjen. Men likevel må du gjøre et forsøk. Det betyr at du må forsøke bryte den vonde sirkelen du er i, og etablere et mer regelmessig måltidsmønster med mer mat og bedre sammensetning.

Dersom du har gått ned i vekt, og/eller begynner få fysiske tegn på underernæring eller feilernæring, så er det er varsko. Vanlige fysiske tegn kan være uregelmessig menstruasjon (dette gjelder ikke dersom du går på p-piller, for da "kamufleres" dette), du kan fryse fort på grunn av nedsatt kroppstemperatur, kald på hender og føtter, lavere blodtrykk, eventuelt magesmerter eller fordøyelsesvansker, eventuell uttørking, muskelsmerter, slitenhet, svimmelhet, søvnvansker, mm.

Sultfølelsen påvirkes av at man spiser lite over lengre tid, det kan bety at man føler seg lite sulten etterhvert. Det betyr imidlertid ikke at man ikke trenger mat, tvert om. Derfor er det viktig å spise regelmessig igjen, selv om man ikke kjenner sult.

Oppfordrer deg til å forsøke snu dette igjen. Om du ikke klarer det på egenhånd, så må du vurdere å be om hjelp. Du kan da ta kontakt med legen din og legge problemet fram for han/henne. Vær så åpen du kan i møtet med legen, slik at legen forstår alvoret i situasjonen din. Snakk med legen om henvising til mer utredning, og vurdering av behandlingsbehov, noe som gjøres av psykolog ved DPS.
Dersom du går på skole, så kan du også oppsøke helsesøster på skolen for å snakke med henne. Er du student kan du oppsøke studenthelsetjenesten.

Ønsker deg lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake