Dette spørsmålet ble stilt 21.8.2010 og ble besvart 26.8.2010.

Spørsmål:

Hei klara

I de siste årene har jeg blitt diagnosert med spiseforstyrrelse, først var det anoreksia så gikk det over til bumlimi. Det siste året av 10ene begynte jeg å skippe skolen fordi jeg begynte å gå opp i vekt fordi jeg trøste spiste mer en det jeg kastet opp. Jeg skippet familiebursdager, venneselskaper å når venner ringte tørde jeg ikke å gå ut. Da sommerferien kom.. satt jeg bare inne å spilte på pcen. Fant andre ting å bruke fokuset på som, religion og rasisme. Jeg likte å være en plass der jeg hadde kontrollen over hva som skjedde rundt meg å hvis det var noe jeg ikke likte så kunne jeg bare rømme fra det – i virkeligheten er det ikke sånn. Hvis jeg er ute med familien å reiser eller skal shoppe greier jeg ikke å gå alene, jeg har denne frykten at folk skal se meg alene å tenke jeg er loner. Jeg liker ikke å føle meg alene så jeg nærmest klenger meg opp på personene jeg er ute med. Hvis jeg er ute med moren min eller venninder ute så må jeg alltid ha oversikt hvor de er hvis ikke får jeg småpanikk å blir stresset. I sommerferien gikk jeg ALDRI ut. Var kanskje ute bare 8-9 ganger til sammen. Jeg tørte ikke. Jeg ble redd for å ringe (ex) vennene mine fordi jeg var redd for at jeg skulle bli for klengete på dem eller at de ikke likte meg lenger å at de skulle avise meg. Jeg takler ikke tanken med å bli dømt eller avist. Før vgs begynte denne uken var jeg ganske rolig. Jeg tror jeg puffet opp selvtiliten med at jeg hadde nye klær, fått ny sminke å hadde farget håret. Dette kom til å bli et stort steg for meg. Jeg greier ikke å følge med i timen fordi jeg har fokuset på alle folkene rundt meg. Hvis de ser på meg så begynner jeg å bli nervøs å stirrer mange ganger på dem for å se om de ser mer på meg. Etterpå kan jeg sitte å gruble på disse hendelsene i mange dager eller timer. Ser jeg noen som sitter sammen å snakker å ser på meg så tror jeg at de snakker negative ting om meg å da vil jeg helst bare springe vekk. Jeg må alltid ha oversikt over hvor venninene mine er ellers får jeg panikk å kan begynne å grine. Men venninene mine rundt meg har utviklet seg å blitt så forandret. De har helt andre intresser en det jeg har. Det eneste temaet jeg kan føle jeg kan henge på med er gutter. Alkohol,drikking,festing og sex er ikke noen tema jeg er kjent med. Noen av vennindene mine fra den andre skolen har gitt klar beskjed med kroppspråket at de ikke vil være med meg. De kan si hei å snakke med meg men der går grensen. Jeg går rundt å bare føler meg utrolig ubehagelig. Siden jeg også begynte på vgs satte jeg meg et mål med å gå ned å stoppet å spise så mye. Siden jeg går på skolen å har et skjema å følge så kommer ikke tanken på mat så mye i hodet så jeg greier å kontrollere det å da blir det ikke så mye overspising å kaste opp som før i sommerferien da jeg hadde ingenting å gjøre.

I 9ene husker jeg at jeg ville gå på idretts linja å ville begynne på nytt å trengte ikke å gå med noen av vennindene mine. Men i begynnelsen av 10ene fikk jeg denne angsten for at jeg kom til å ende opp alene å ingen å gå til så jeg velgte allmen istede fordi der kjente jeg noen fra før av som jeg (før) hadde god kontakt med.

Etter en hendelse som skjedde i denne uken var at det ble matpause å jeg fant ikke noen jeg kunne gå til. Jeg tørde ikke å gå ut i kantinen alene fordi der sitter alle folkene å spiser. Jeg fikk panikk å gikk ned på doen (husker ikke helt grunnen). Der møtte jeg en gammel klasse venninde å jeg nærmest spurte henne i angst om jeg kunne sitte med henne. Hun forklarte at hun satt i biblioteket å de var snart ferdige. Hun gikk på do å jeg ville ikke gå alene så jeg nærmest klegget meg på henne. Men jeg la merke til at hun ikke likte det via kroppsspåk så jeg bare fant på en unnskyldning med at jeg måtte finne en lærer. Jeg angret sykt etterpå sitvasjonen å var da alene på skolen. Jeg fikk angst å kjente at tårene begynte å komme. Jeg gikk rundt å latet som jeg var ”opptatt” med å ta ting. Det endte med at jeg gikk opp til lærerene for å spørre om jeg kunne snakke med henne. Jeg forklarte henne at jeg lider med spiseforstyrrelse å plutselig da ukontrollert begynte å grine som bare det.

De siste dagene ble jeg hjemme. Jeg tørde ikke å gå på skolen den torsdagen å ble hjemme. Hele dagen greide jeg ikke å få fokuset på noe annet en hvor grusomt det kom til å bli på skolen på fredag. Det var som en vondt klump i magen som lå der hele tiden. Jeg hadde små øyeblikk der jeg begynte å gråte. Jeg greide ikke å sove den natten å bare lå rundt å tenkte. Jeg fikk noen gråteanfall der også å ble utrolig kvalmen å ble utrolig stresset over tanken. Jeg gikk på pcen i 5 tiden for å få tankene på noe annet å greide ikke å gå på skolen da heller.

Jeg sitter med den samme følelsen nå med at jeg gruer meg til å gå på skolen på mandag. Jeg har øyeblikk der jeg føler meg utrolig ensom å forlatt å føler jeg ikke har noe spesiell fremtid forann meg. Jeg har ingen venner jeg tørr å kontakte. Jeg tror ikke de vil ha kontakt med meg.

Selvmords tanker har dukket opp oftere en før i det siste. Jeg har egentlig ikke noe som får meg til å stå opp om morningene. Jeg har ikke noe motivasjon. Noen ganger ønsker jeg at jeg hadde noe å tro på (religion) for de (Etter min mening) blir lurt til å tro at det finnes gode ting i der å henter ut energi ut i fra det med å forsette. Jeg? Ingenting. Jeg føler meg som bare en maskin som bare forsetter å går i en ond sirkel men kommer ingen vei.

Jeg går til en pyskolog men det er selv hendelser der hvor jeg lyver til henne fordi jeg blir så flau over hvordan ting egentlig er.

I dag fant jeg ut at jeg kan ta utdanning via nettskole. Jeg lurer på om dette kunne være noe aktuelt for meg hvis jeg skal komme noe frem? Eller om jeg sammen med foreldrene mine kan avtale noe med skolen om at vi kan ta privat undersvisning der jeg alene med en lærer eller at jeg sitter alene på et rom å det kommer bare noen å sjekker meg? Jeg hater egentlig tanken på å være annderledes men jeg vil helst bare være usynlig... Dette ble ganske langt å rotete men føler meg så hjelpesløs å har mye på hjertet.


Innsendt av jente 16 år

Svar:

Hei!

Det er viktig at du tar opp dette med psykologen du går i behandling hos. Jeg er klar over at du synes det er vanskelig å skulle fortelle hvordan du opplever hverdagene dine nå, men jeg håper du tar motet til deg og forsøker beskrive dette for behandleren din. Slik at han/hun kan få en større forståelse for hvordan det er for deg akkurat nå. Da kan dere ha muligheten til å tilpasse behandlingen i forhold til ditt behov for hjelp og støtte.
Jeg synes du beskriver godt hvordan du har det og hvilke utfordringer du står i. Du er flink å fortelle/beskrive. Om du synes det er vanskelig å skulle fortelle dette i timen med psykologen, så kan du vurdere å skrive noe ned å ta med?

Du forteller at du har slitt med spiseforstyrrelse over en tid. I tillegg har du fått andre symptomer som minne om sosial angst. Når man sliter både med spiseforstyrrelser og sosial angst, så er det også vanlig å bli nedstemt, mer trist og på sikt utvikle depressive symptomer. Det som likevel er viktig å formidle til deg, det er at det finnes behandling som kan rettes imot disse symptomene også. Slik at du kan få hjelp og nødvendig støtte. Jo tidligere du kan få hjelp til å håndtere sosial angst og depressive plager, jo bedre.
Derfor er rådet at du må forsøke formidle dette til behandleren din, slik at du får tilpasset hjelp nå fremover i forhold til ditt behov.
Det kan være andre metoder dere kan benytte i tillegg, eller hyppigere avtaler, eller at dere diskuterer om det er noen medisiner som kan avhjelpe en periode ( i tillegg til samtalene). Det finnes flere muligheter.

Som mange andre med liknende symptomer, så sliter du også med sterk skamfølelse. Sterk skamfølelse kan ofte sees som en del av disse lidelsene, som spiseforstyrrelse og sosial angst. Dessverre vil det for mange bety at det nettopp blir vanskelig å snakke åpent om hvordan de har det og opplever hverdagen sin. Det blir som du forteller, at man kan få et behov for å "lyve" eller unngå å si hvordan ting er, fordi man rammes av sterk følelse av skam eller flauhet, som du sier. Det er forståelig at det kan bli slik. Men det er jo svært plagsomt for deg å ha det slik, og det hindrer deg i å leve slik du ønsker. Derfor er det mening i å forsøke snakke mer åpent om dette, slik at man kan få bedre tilpasset støtte i behandlingen.

Med hensyn til ditt spørsmål om nettskole, eller privat undervising, så er jo det et alternativ. Samtidig er det en fare for at det vil utsette problemene dine, eller bidra til at de på sikt opprettholdes?
Et annet alternativ er å få hjelp av psykologen til å få en åpen dialog med skolen du går på. Hvis du ikke da vil ta denne dialogen med skolen på egenhånd. Skolen skal kunne tilrettelegge i noen grad, slik at du skal kunne fullføre videregående skole, når du har lidelser du plages med og som du går i behandling for.
Jeg synes du var tøff som valgte å fortelle læreren din at du lider av spiseforstyrrelse. Det står det respekt av. Det er ikke noe rart at du brast i gråt etterpå. Det var en tøff påkjenning og det er da forståelig at du følte deg sårbar.
Hvis det kan hjelpe deg i gang på skolen igjen, så kan det kanskje være en idè å ringe læreren din og snakke litt mer med henne/han? Eller be om at du kan få snakke med læreren? Han/hun ble helt sikkert berørt av møtet med deg. Min erfaring er at lærere bryr seg. Noen ganger vet de kanskje ikke helt hva de selv kan gjøre for å hjelpe, men det kan dere da kanskje snakke mer om?

Ønsker deg lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake