Dette spørsmålet ble stilt 25.2.2010 og ble besvart 1.3.2010.
Vi gjør oppmerksom på at svaret er eldre enn 6 måneder. Det kan i løpet av denne perioden skjedd endringer eller korreksjoner som gjør at informasjonen ikke lenger er korrekt.
Hilsen driftsansvarlig
Spørsmål:
Hei!
Jeg har tidigere benyttet meg av deres tibud og fått vedig gode svar tibake, og ønsker nå å avklare noen få ting til. Jeg er ei 17 år gammel jente som har Anoreksi.
Det ble oppdaget før sommerferien i 2009 og jeg går nå ti poliklinisk behandling. Snakkes med en psykolog som er spesialist innenfor spiseforstyrrelser 1-2 ganger i uka, noe jeg føler er bra men også vedig vanskelig. Tidligere veide jeg meg hjemme, men har nå gått over til å veie meg der. Har også fått en kostplan det er meningen jeg skal følge, denne fikk jeg i november. Behanderen min fortate meg da at dette bare var en start og at energiinnholdet enda ville være for lavt. Fikk informasjon om at dette kanskje ville være tilstrekkelig med mat for å stabilisere vekten, men at jeg måtte regne med å øke mengdene etterhvert. Jeg har prøvd å følge den fram til nå, men frykten for mat er stor og jeg har ikke klart å fullføre hele mer enn 1 dag i løpet av måneden som har gått. Til tross for dette har vekten min steget, noe jeg ikke kan forstå? Jeg har problemer med å stole på og ha tilitt til dem rundt meg når det ikke går slik jeg blir fortalt. Dett fører jo til at jeg føer anoreksien i meg er den eneste trygge å høre på - den lyver jo ikke.
Hva tror du er årsaken til at jeg går opp i vekt selv om jeg spiser det de sier er "for lite"?
Planen min er grovt beregnet til 1500 kcal per dag, men jeg regner kalorier, klarer ikke la være, og jeg overstiger adri 1000 engang.. Jeg er rådvill, og nekter mat oftere og oftere. Ting er blitt vanskelige og jeg hater kroppen min mer enn noe. Samtidig er tankene om at jeg aldri kommer til å slutte å gå opp i vekt skremmende, jeg spiser nesten like lite som før jeg fikk kostliste nå.
De snakker om innleggelse, men jeg føler det ikke passer seg nå. Jeg nekter mat og trenger snart ikke å legge på meg mer. Føler ikke innleggelse vi hjelpe, men vet jo ikke før en har prøvd. Hva tror du er lurt å gjøre?
Hilsen 92-modell
Innsendt av jente 17 år
(Spiseforstyrrelser)Svar:
Hei
Jeg kan trygge deg på at det er normalt at vekten øker når man begynner å spise slik du forteller her at du har gjort. Det er slik at dersom man ha sultet seg over lang tid og spist minimalt så blir det slik at kroppen selv senker forbrenningen. Det er "kroppens overlevelsesmekanisme", og er en måte kroppen selv sørger for å overleve når den over tid får for lite næring. Det som skjer når man etter en slik periode begynner å spise igjen er at man kan legge noe på seg fordi det faktisk tar noe tid før forbrenningen stabiliserer seg igjen. Men kommer til å skje igjen og vekten din vil stabiliseres. Jeg håper derfor at du kan forsøke å stole på dine behandlere og at du kan jobbe med å spise mer enn det du gjør i dag.
Jeg tenker det er viktig å presisere at tynnhet ikke er det samme som å bli lykkelig eller fornøyd med seg selv. Det er mange måter man kan øke fornøydheten med seg selv, og man er ikke nødt til å bli supertynn eller mager for å komme dit. Jenter og gutter som slanker seg veldig tynne blir som regel ikke lykkelige eller får bedre selvfølelse, de blir tynne men sliter svært ofte fortsatt med negative tanker om seg selv.
Du spør her om innleggelse, og jeg kan dessverre ikke svare deg på om en innleggelse er det beste for deg. Det jeg kan si er at det i ditt tilfelle nok vil være lurt å få hjelp til å tørre å spise. Ved en innleggelse så kan du få oppfølging både under og etter måltider, og lære deg å spise en normal mengde mat hver dag. Jeg vet at du er redd for å spise og redd for å gå opp i vekt, men jeg vet også at det eneste som vil gjøre deg frisk er at du lærer deg og tør å spise mer mat enn det du gjør i dag.
Jeg håper og anbefaler at du er åpen og ærlig med din behandler, og at du jobber med å motivere deg til å spise mer enn det du gjør i dag. Jeg håper at mine tanker er til hjelp for deg og ønsker deg lykke til videre!
Med vennlig hilsen psykologen
< Tilbake