Dette spørsmålet ble stilt 22.8.2010 og ble besvart 27.8.2010.

Spørsmål:

Hei dere flotte personer i Klara Klok!
For en viktig jobb dere gjør! Jeg vil takke dere for alt dere gjør for alle de som spør etter hjelp her på denne siden.

Grunnen til at jeg skriver til dere er den samme som de fleste andre her: Jeg har et problem som jeg ikke vet hvordan jeg skal ta tak i.

Jeg jeg er VELDIG overvektig - nesten 29 i BMI. Og nå har jeg endelig klart å ta motet til meg for å dra til lege for å få hjelp. Jeg tenkte at da skulle ting ordne seg, i alle fall enklere enn alle de andre gangene som jeg har begynt på egenhånd...

Det største problemet er at jeg har et litt kjipt forhold til mat. I årene på videregående slet jeg med bulimi. var ikke alvorlig. Men kastet opp flere ganger daglig - i alle fall de to første årene. litt roligere det neste. De tre årene etter har vært ganske varierende. Kan gå 3-4 mnd uten noe oppkast, og så kan det være perioder med en del, kanskje i et par uker. Det har vært litt tøffere i våres i forhold til de andre roligere årene. Men jeg har ikke følt at det har vært noe stort problem.

Problemene som har plaget meg er konsentresjon, overspising og selvtillitt.

Jeg går på høyskole, og har behov for å kunne konsentrere meg. Men hvis tankene først er på mat, så har jeg ikke sjans. Og det er de stadig. mat jeg har lyst på, ikke skal spise, de andre spiser, jeg vil ha, har spist, jeg har med som niste, jeg lukter... Det skal ikke så mye til for å få meg ufokusert. Jeg har klart meg hittil, til tross for at jeg så vidt har lest en tredjedel av pensum. Nå er det siste året, og det skremmer meg at sjansen for å kunne fullføre det siste året er så liten.

Det siste året er det vanskeligste, men det er ikke bare derfor jeg ikke kommer til å lykkes. Men jeg kjenner at jeg er på det samme nivået som for 4 år siden når det gjelder bulimien (et ord jeg hater - både å si og å skrive).
Det startet da jeg var hos legen denne uken. Jeg sa at jeg ønsket å gå ned i vekt, hun spurte meg ulike spm. Jeg svarte på alt ho spurte om. Jeg var kjempenervøs. Jeg var livredd og var veldig nære å avbestille timen hele tiden. Men jeg brukte lang tid på å overtale meg selv. Jeg vil klare å gå ned i vekt denne gangen. Og jeg innser det; jeg klarer ikke å gjøre det på egenhånd. Helt på slutten av legetimen, på vei ut av kontoret, klarte jeg å lirke ut min lille hemmelighet som INGEN andre vet om: om faenskapen som jeg ikke klarer å kvitte meg med. Legen ble litt paff, og sa at vi kunne snakke mer om dette neste gang. (Noe som skremmmer livet av meg!) Nå er jeg helt enspora, på samme måte som tidligere. Tenker på mat, lurer meg unna mat, Spiser masse mat, kaster opp mat.... Stakkars kjæresten, han har fått en kjæreste som er fraværende og fjern... Han vet ikke noe om det, og skal ikke vite noe heller... Skylder på hodepinen som jeg har hatt siden legebesøket.

jeg skal til en ny legetime om en og en halv uke. Til da skal jeg ha skrevet opp hva jeg spiser i løpet av en vanlig skoleuke. Det er kjempeskremmende, jeg som alltid "smugspiser". Siden legetimen har jeg ikke klart å ha et normalt forhold til mat. jeg har kastet opp flere ganger daglig, og kjenner meg også veldig urolig. Så fort jeg har spist et måltid, kjenner jeg meg veldig urolig. Nesten kvalm. Jeg vet ikke hvor jeg skal ta dette herfra.

Jeg VIL gå ned i vekt! det er det største målet mitt nå! Men klarer jeg det uten å rydde opp i det?
Tørr jeg å skulle rote opp i alle de følelsene?
Hva skjer om jeg sier sannheten til legen? om jeg ikke sier det? Hva slags spørsmål kan jeg få?
Hva skjer hvis jeg lar dette fortsette? hva skjer med meg
- senere i år? neste år? om ti år?

Hva i allverden skal jeg gjøre? Jeg føler meg helt jævlig! Forstyrra, rett og slett. følelsene går alle veier. Skulle ønske at jeg kunne slå de äv.

Jeg er lei for at jeg sender et så langt og rotete brev, og jeg håper at noe av det er forståelig. Jeg tenker at det speiler meg ganske godt... rotete og forvirra.
Hvis noen leser det, så er jeg veldig takknemlig! Jeg vet nesten ikke hva jeg spør om, jeg tror jeg bare trenger å høre noens meninger. og noen å dele toppen av isfjellet med!
Tusen takk!

med veldig vennlig hilsen fra 22 år gammel jente.

Svar:

Hei!

Det viktigste du kan gjøre er å ta en utskrift av ditt innlegg her og ta det med til legen din så hun får lese det. Det beskriver godt hvordan du egentlig har det og det er nødvendig at legen din får vite alt! Du trenger hjelp, men du må være 100% ærlig mot de som vil hjelpe deg. Alene kan dette bli for tøft. Med profesjonell hjelp, er det svært gode prognoser for at du vil bli helt bra, normalvektig, uten bulimi, konsentrasjonsproblemer og psykiske plager.

Hilsen legen.

< Tilbake