Dette spørsmålet ble stilt 7.3.2010 og ble besvart 12.3.2010.

Spørsmål:

Hei!:) Jente 18 her, tredje klasse vgs.

Jeg har aldri tenkt at jeg har noen spiseforstyrrelse, men i det siste har jeg faktisk begynt å lure litt. Jeg vet ikke hvor mye som skal til før man kan definere det som en spisefortyrrelse, men jeg er i allefall redd for at det kan utvikle seg til det. Jeg vet ikke om jeg kanskje trenger hjelp.

Jeg vet veldig mye om mat, hva som er sunt, hva maten gjør med kroppen vår, hvor mye kalorier det er i ulike matvarer, fett, karbohydrater osv. Jeg vet mye om flere "slankemetoder", både lavkalori/lavfett og lavkarbo-metoden. Jeg er av den oppfatning at mye grønnsaker og noe frukt, samt rent kjøtt/fisk er den beste maten for kroppen. Og grovt brød. (Lever ikke med lavkarbo selv, men jeg har vurdert det). I perioder er jeg veldig "flink med maten" som jeg selv kaller det. Da spiser jeg ganske lite, men sunt og ofte. (1500-1600 kcal om dagen kanskje). Jeg spiser ingenting godter, kaker, is ol. Jeg føler meg passe mett eller litt sulten hele tiden, og føler meg veldig tilfreds med det. Jeg føler også at kroppen min ser mye bedre ut da.

Slik kan det være i omtrent en uke, før jeg "sprekker". Da er det "alt eller ingenting"- tanken som dominerer hodet mitt. Jeg kan overspise usunn mat, eller bare ett eller annet. Jeg kan være så mett at jeg kjenner maten øverst i magen, enda spiser jeg mer.

Overspisingen har absolutt sammenheng med humøret mitt. Når jeg har ferie, eller når jeg har det bra med meg selv og andre, har jeg ikke behov fo å spise mye. Jeg koser meg med maten og nyter godter i små mengder. Når det er noe jeg burde ha gjort, som oftest skolearbeid, får jeg trang til å spise noe. Jeg kan feks sitte flere timer foran pcen og prøve å skrive en norskstil. Jeg får ikke skrevet et ord, men tenker på mat hele tiden. Så ender det opp med at jeg spiser mye, virkelig mye. Akkurat når jeg spiser "oppholder" jeg meg selv, og jeg har på en måte en "grunn" for ikke å gjøre lekser. Men det blir som å pisse i buksa. Etterpå er det bare verre. Da har jeg en vond følelse ifht leksene i TILLEGG til at jeg føler meg helt elendig etter overspisinga. Da har jeg mest lyst på å legge meg og grine, eller spy (noe jeg aldri har gjort/fått til. )

I går overspiste jeg, men skrev i dagboka mi etterpå at det aldri skal skje igjen. Det er virkelig en mye bedre følelse å være passe mett. Alikevel skjedde det på nytt i dag også. Dagen startet bra med en sunn og god frokost. Så skulle jeg gjøre lekser, noe som endte med overspising av vafler. Senere på dagen masse is. Jeg tenker at DETTE er siste gangen. Men i realiteten vet jeg at det desverre ikke er det. Jeg vil ha slutt på dette! Jeg vil ha kontroll over meg selv og maten, ikke omvendt!

Det er liksom enten eller med meg. De periodene jeg har kontroll har jeg virkelig kontroll, nesten i overkant. Jeg kan ikke tenke meg å spise så mye som en liten sjokoladebit en gang! Tenk noe så usunt! Noen ganger tar jeg faktisk meg selv i å se ned på andre som spiser noe usunt. Når noen i klassa feks kjøper seg en bolle eler nudler, tenker jeg inni meg, "huff, så usunne de er, jeg er mye sunnere" Dagen etter kan jeg sitte for meg selv og spise haugevis med is. ...

Jeg overspiser aldri når jeg er sammen med noen. Det er på en måte en hemmelighet jeg har. Når jeg er sammen med andre framstår jeg som meget sunn, nesten irriterende sunn i manges øyne. Jeg takker pent nei til en sjokoladebit til dersom noen tilbyr meg det. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er kanskje redd for at folk skal tro at jeg spiser mye godteri og at det er derfor jeg er litt lubben.

Jeg er 160 høy og veier nå rundt 61-62 kg. Dvs at jeg har en BMI på ca 24, rett under grensa litt litt overvekt. Jeg er jo normal, og tror ikke folk tenker på meg som tjukk, men jeg føler meg ganske lubben. Jeg finner aldri klær jeg liker på meg selv lenger. Magen min er så feit. Den bare buler ut i buksekanten liksom. Jeg har så lyst til å bli slankere til sommeren!

For et år siden veide jeg 54-55. Da var jeg fornøyd! En grunn til vektøkningen det siste året er jo at kroppen han blitt mer voksen, en annen er nok den stadige mer ukontrollerte spisingen. Jeg trives heller ikke noe særlig på skolen nå, fordi ingen av mine nære venner går på samme skole som meg. De helgene jeg er sammen med dem har jeg ikke problemer med spisinga. Da glemmer jeg nesten maten, for da er jeg tilfredsstilt bare ved å være sammen med dem:) Så jeg er fullstendig klar over at spise(forstyrrelsene?) mine henger sammen med trivsel og psyke.

Jeg trener forresten passe mye (2-4 g/uka). Jeg har jo litt muskler, men ikke så mye at det er derfor jeg har høy BMI. Det er nok en del fett der ja. Kroppsbygningen min er slik at jeg aldri vil bli sånn tynn og slank som modellene, det vet jeg, men hadde jeg bare fått litt strammere mage, rumpe og lår, og litt tynnere overarmer, hadde jeg vært fornøyd!

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg lurer på. Jeg ville vel bare skrive noe om problemene mine og om maten som opptar tankene mine så alt for ofte. Jeg snakker jo ikke om dette med noen andre, ikke engang vennene mine. Jeg lurer på om jeg kanskje har noen form for spisefortyrrelse, eller om det er vanlig å ha det slik. Hva kan jeg gjøre for å få et mer normalt forhold til mat? Jeg er lei av å bruke mat som middel for å fordrive stress og vonde tanker! Jeg vil at mat er noe jeg spiser med god samvittighet når jeg er sulten, for å gi kroppen styrke og energi! Jeg vil at jeg skal klare å stoppe å spise når jeg er passe mett. Jeg orker ikke å gå rundt å tenke på mat hele tiden.

Jeg tenker at mange av disse problemene kanskje forsvinner når det blir sommerferie og jeg slipper å gå med konstant dårlig samvittighet ovenfr ugjort skolearbeid, men det er jo en stund til sommeren også. Fortsetter det slik det gjør nå fram til da vil jeg veie mange ekstra kilo før den tid. Jeg vil bli slankere! Og glad og fornøyd med meg selv!

Beklager at brevet ble så langt, noen ganger er det vanskelig å kortfatte seg når man har så mye i hodet.

Svar:

Hei.

Det er en god start at du lager deg selv en slik oversikt som du gjør i dette spørsmålet. Det er ikke mulig for meg å si ut fra dine beskrivelser om dette er en spiseforstyrrelse, men du har helt klart et problematisk forhold til mat.

Viktigst av alt er hvordan du kan legge til rette for å unngå at dette negative mønsteret vedvarer. Endringer tar tid, men du kan klare å endre på de mønstrene som har oppstått. Du er bevisst sammenhengen mellom følelser, situasjon og hvordan det påvirker maten. Men kanskje er det grunntanken som blir utfordringen? Det er slik at slanking mest av alt fører til vektsvingninger. Det er der begrepet jo-jo slanking kommer fra. Det er svært uheldig og fører ofte til overvekt og økt misnøye med seg selv.

Jeg anbefaler deg å gi slipp på slanketanken. Se om du kan klare å iallefall ta en pause slik at du gir deg selv mulighet til å etablere gode vaner. Min påstand er at det er ikke følelsene som utløser overspisingen, men det at du spiser for lite /sulter deg/ blir for streng i perioder, som legger til rette for overspising. Du er ei normalvektig jente som har mye kunnskap om mat, men som bruker kunnskapen din feil når det gjelder deg selv. Du trenger regelmessige måltider og det å spise mat handler ikke om å være flink eller ikke. Det er sunt å være usunn innimellom. Øv deg på å ta en sjokolade når andre spiser. Det er bedre enn å tenke at du bare kan spise søtt alene. Dette handler om å ha et balansert kosthold og ikke det å unngå alt.

Tenk på deg selv som ei aktiv normalvektig jente som på lik linje med alle andre skal ha en rutine i hverdagen som ivaretar regelmessige måltider, søvn, trening, hvile og tid med venner. Slike rutiner er gode å støtte seg til når det oppstår mer vanskelige følelser i perioder. Det at du ser ned på andre som spiser usunt kan være din måte å ta ut din selvforakt på. Det at du har laget deg noen mål som du ikke lever opp til. Det er ikke deg det er noe galt med, men målene du har satt deg. Når du lager deg mer sunne mål, så blir det også en start på å kjenne på tilfredshet og at maten ikke blir den viktigste målestokken på dugelighet og verdi.

Siste året på videregående er en krevende fase i livet. Det skal presteres faglig, valg skal tas for neste år, det skal feires at man tar farvel med klassevenner osv. Det vekker mange følelser og kan gi usikkerhet. Tenk over hva som egentlig blir viktigst for deg hvis du gir slipp på slankingen. Hvis du ønsker å snakke med noen som ikke er venner eller familie, så kan samtaler med helsesøster være en slik støtte som kan motivere deg til å holde på gode vaner for deg slik at du kan nyte det å være akkurat deg akkurat nå:)

Lykke til videre.

Vennlig hilsen Klinisk konsulent

< Tilbake