Dette spørsmålet ble stilt 1.3.2010 og ble besvart 5.3.2010.

Spørsmål:

Hei!
Jeg er ei jente på 14 år, jeg veier i mellom 49-51 kg..og er en plass i mellom 163-164cm høy!
Jeg lurer på om dette er normalt? Jeg har gått ned 10-11 kg siden november, jeg sluttet og spise og trente!

Jeg bor til tanten og onkelen min, og tanten min bestemte seg visst for at jeg skulle til legen for at jeg slutta å spise/spiste så lite..Jeg skjønner ikke helt greia med å gå til legen, men..For jeg har faktisk ikke noe problem!
Etter to legebesøk bestemte legen seg for at jeg skulle videreoverføres til BUP, jeg fikk egentlig valget mellom å veie meg og måle høyde(Noen jeg ikke ville, siden jeg faktisk veier veldig mye, og er utrolig flau over det!), sosiallærer, helsesøster eller BUP..

Jeg nekta totalt å velge noe av det, fordi at jeg ikke har noe problem, så legen bestemte for meg!

Jeg vil IKKE til BUB, for det er det ingen vits i!

Moren min døde for en tid tilbake, så jeg går til sosiallærer pga. det, og sist sa hun plutselig at det var en del som var bekymret over at jeg spiste så lite, og ikke hadde med matpakke...Da svarte jeg bare at jeg har med matpakke, og at jeg ikke ser noen grunn til å være bekymret..Det er jo sant at jeg har med matpakke, jeg spiser den bare ikke!

Kontaktlærer har også sagt til tante og pappa at han er bekymret for at jeg har spist så lite i det siste, og har blitt "endel tynnere"(Noe jeg igjen ikke fatter, jeg er faktisk tjukk, og det er sant!)

Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal få alle disse til å slutte å bry seg!

Sosiallærer spurte også om hva jeg så selv når jeg så i speilet. Jeg svarte så klart bare at jeg ser meg selv, sånn jeg alltid har vært.. Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal prøve å tvinge ut av meg at jeg er feit, jeg har kanskje et problem med vekta, men jeg jobber med det, og den skal NED!

Jeg vil ikke at alle sammen skal ødelegge for meg, hva er poenget med å ødelegge livet mitt? Skjønner de ikke hvor gjerne jeg vil bli tynn? Jeg vil ikke se ut som en overspist flodhest lenger!

Hvordan klarer alle å være så tynn? Nesten alle i klassen spiser mye usunt, men holder tynne og pene!
Jeg skjønner det ikke..Jeg trener også pilates hver dag 40min, 20 min nybegynner og 20min øvet!

Jeg trenger HJELP! Hjelp til å få alle til å forstå at jeg ikker greier å se meg selv i speilet, hjelp til å forstå at jeg ikke orker meg selv lenger! Hjelp meg!

Svar:

Hei!

Jeg forstår ut fra det du skriver, at du synes det er vanskelig å skulle ta imot hjelp, når du selv føler at du ikke vil ha det.
Samtidig beskriver du at du sliter med mange tanker og negative følelser om deg selv. Du føler deg ikke bra nok som du er? eller ser deg selv som mye større/tykkere enn alle andre oppfatter. Dette medfører at du fortsatt ønsker gå enda mer ned i vekt.

Bekymringen andre som bryr seg om deg har, klarer du ikke å dele. Du skriver åpent om at du har med hensikt gått ned i vekt. Men vekttapet er såpass stort at det er svært bekymringsfullt og helt klart vil utgjøre en risiko for helsen din. Om du ikke selv ser det som et problem, eller noe å bekymre seg for, er det likevel riktig at dette kan skade helsen din. Derfor er det viktig at du stanser vektnedgangen nå.

Hvis spisevegring fortsetter på denne måten, så er det risiko for at du skal utvikle spiseforstyrrelse. Det er trolig dette familien din, legen og sosiallærer er bekymret over? og ønsker å forsøke hjelpe deg til å snu.

Mange med begynnende spiseforstyrrelser klarer ikke selv se eller føle at de har et problem. Mange føler at de er større enn de egentlig er og følelsene styrer det slik at man unngår å spise. Hensikten er å føle seg bedre, men dessverre kan resultatet bli at man slett ikke føler seg bedre. Får man spiseforstyrrelse vil de negative følelsene fortsette, de lar seg ikke slanke bort eller sulte bort. Man føler seg fortsatt ikke bra nok, og uansett om man oppnår å bli tynnere så er følelsene de samme.
Det betyr at man trenger hjelp til å finne andre og mer hensiktsmessige måter å hjelpe seg selv på, slik at man kan få det bedre, uten å bli syk-.

Når du føler at du ikke orker deg selv, så er det alvorlig nok, noe du trenger hjelp med; for å finne en vei ut av dette igjen.
Du fortjener å ha det bra, slik andre har det. Du er bra nok som du er, men akkurat nå klarer du ikke se dette selv. Du er på ingen måte for stor eller tykk, men helt normalvektig/slank.

Det har skjedd triste ting i livet ditt nylig, hvor du har mistet mamma. Det betyr at du er i en prosess med stor sorg. Det å miste en av sine nærmeste er for de aller fleste svært tungt og vanskelig. Det kommer mange tanker og følelser; noen er vonde;
man kan føle seg alene, forlatt og svært ensom. Man kan føle seg tom innvendig, eller full av følelser. Noen ganger kan man bli sinna, andre  ganger bare bunnløs trist. Det er ikke alltid så lett å snakke om heller. Selv ikke når man har noen å snakke med, er det lett å snakke om det.

Sorg, tap, og savn kan forsterke følelsen av å være alene. Det å føle seg alene kan føre til negative tanker om seg selv. At man ikke føler seg bra nok som man er. At man føler seg lite verdifull på en måte. Det er selvsagt ikke slik at man er mindre verdt selv om man føler seg alene, men man kan jo føle det sånn.
Når man føler seg slik er det fort at man begynner å lete etter feil ved seg selv, blir kritisk til seg selv. Jeg lurer på om det kan være en av grunnene til at du ikke vil stoppe slankingen?

Det er ingen tvil om at du bør stanse slankingen og stabilisere vekten. Og kanskje trenger du litt hjelp til å komme i gang med å spise mer normalt igjen?

Jeg er nok enig med legen din som anbefaler at du henvises til BUP. Ikke fordi jeg synes du skal tvinges til noe, men fordi du beskriver her at du på mange måter ikke synes det er greit å være deg akkurat nå. Og ved å ta imot tilbudet fra BUP, så gir du deg selv en mulighet til at noen kan hjelpe deg på andre måter.

Ønsker deg lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake