Dette spørsmålet ble stilt 26.8.2010 og ble besvart 30.8.2010.

Spørsmål:

Hei!
Jeg er sabla lei av situasjonen jeg er i nå. De siste årene har jeg hatt store problemer med kroppen min, jeg synes jeg er for tykk. Jeg SER jeg er for tykk, selv om min BMI tilsier at jeg akkurat er litt undervektig. Maten er min beste venn og min verste fiende. Jeg elsker å ikke spise, da føler jeg meg flink, sterk og bra. Samtidig er jeg egentlig glad i mat, så noen dager innimellom spiser jeg ganske mye, og da gjerne litt usunne ting. Likevel greier jeg da etter en slik episode (hvor jeg kan finne på å spise så mye som 2000-3000 kcal i løpet av en dag! Grøss og gru!) å innhente meg dagen etter og leve "sunt" (vel, hvor sunt er det å bare spise supersunne ting, eller å spise så lite at du går rundt og er svimmel?) i en periode igjen. Stort sett tenker jeg på mat hele dagen. Slik har det vært de siste årene.

Jeg greier ikke å finne en fin balanse, altså spise akkurat passe slik at jeg ikke overspiser. For utenom de dagene jeg overspiser lever jeg vel i stor grad som en anorektiker (trener ikke overdrevent mye, men passer på å få litt mosjon hver dag), og jeg vil jo ikke ha i meg noe særlig mat. De dagene kan jeg bli kvalm ved tanken på mat.

Jeg merker jo at alt dette sliter meg ut både psykisk og fysisk, og de to iste årene har jeg faktisk begynt å lure på om jeg har en form for spiseforstyrrelse. Men jeg passer jo egentlig ikke inn i noen av kategoriene, og jeg vil ikke tro at min situasjon uansett er alvorlig nok til å få hjelp. Jeg er jo ingen anoretiker, for jeg feiler hele tiden med det jeg prøver på, "sprekker" og spiser. Jeg er heller ingen bulimiker for jeg spyr ikke etter å ha overspist. Dessuten er jeg ikke farlig tynn, jeg kan klype i fettet på magen og lårene. Jeg er så feit og ekkel at jeg ofte ikke orker å se meg selv uten klær. Og hva er vistsen med å gå til legen dersom en får beskjed om at en ikke er syk men bare må begynne å spise normalt (normalt? Hva er det?)? Jeg har heller ikke troen på at det å fortelle det til familien har noen særlig hjelpende effekt. Da ender det vel bare at de tar fra meg kontrollen over maten.

Hilsen en fortvilet jente på (snart) 19 år.

Svar:

Hei!

Jeg forstår godt at du er lei og sliten av å ha det slik, som du sier. Men du er skeptisk til om du kan eller vil gjøre noe med dette? Det virker ikke som du har lyst til å dele problemet med familien, eller ta kontakt med hjelpeapparatet, om jeg forstår deg rett. Da blir det jo mer avgjørende om du vil gjøre et forsøk selv på å forsøke snu dette.

Det er klart det kan være vanskelig å skulle ta fatt i en "snu-operasjon". Det kan gi mange utfordringer. Det betyr mye hvor motivert du er for å gjøre et forsøk, et forsøk som kan vare over tid. Noen forsøker bestemme seg for å etablere et mer regelmessig matinntak, med faste måltider, f.eks over to uker, i første omgang. Det kan hjelpe å sette opp en kostplan og følge denne. Om dette kan fungere for deg, må du nesten vurdere selv.
Eksempel på en veiledende kostplan for jenter på din alder, i normal aktivitet, kan være:

Frokost: to grove brødskiver med tynt lag plantemargarin og variert pålegg (hvite oster, egg, kaviar, makrell, e.a.) + 2 glass melk
Lunsj: samme som frokost + frukt/grønnsaker
Mellommåltid: 1 yoghurt + 1 frukt + 1 grovt knekkebrød med pålegg
Middag: en normal porsjon variert type middag (inkludert fisk/kjøtt, rikelig grønnsaker og potet/ris) + vann
Kvelds: som frokost

Selvsagt kan man varier kosten mer, og bytte ut brødmåltider med frokostblandinger, kornblandinger, havregrøt, baguetter, osv. om man vil. Her er det satt opp et veildende eksempel bare, for å vise omtrentlig mengde og at maten bør være normalt sunn og variert.

På sikt må man jobbe seg frem til å få et mer avslappet forhold til å spise noe godt utenom, som kaker, is, dessert eller annet. Som jo er en del av et normalt liv, og en del av et normalt sosialt liv. Man inviteres i bursdag, eller på kaffe hos slekta. Eller er med venner, hvor man enes om å kose seg med noe godt... Å unne seg selv å kunne smake på noe godt av og til, nyte noe, er en del av det som er viktig i et normalt liv hvor man har et greit forhold til mat.

Har du vansker med å klare snu dette på egenhånd, så håper jeg du overveier å oppsøke hjelp. I første omgang vil dine vansker da måtte utredes/kartlegges mer, deretter vil behov for behandling vurderes. Det er legen din som kan hjelpe deg med denne vurderingen.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake