Dette spørsmålet ble stilt 1.8.2010 og ble besvart 5.8.2010.

Spørsmål:

Hello

Jeg har et stort problem..
Jeg kjenner en jente som har anorexia, og dette er noe som jeg virkelig ikke orker å være en del av. To andre venner av meg er også venn med henne, og vi er med henne og vil støtte henne fordi hun går gjennom noe forferdelig og trenger noen der for henne fordi det er ikke så mange hun har. Så naturlig nok vil vi hjelpe henne. Dessverre for oss så skjer det absolutt ingen forbredring med henne.. og i lengden blir det irritrende å få meldinger eller snakke med henne når hun alltid skal nevne spiseforstyrrelsen og hvordan hun har det angående den. Dette skjer nesten alltid, og det er forferdelig å måtte late som jeg vet hva hun skal gjøre og hele tiden gjenta meg selv fordi hun alltid skal si ting om og om igjen.. Jeg begynner å tro det er bare for oppmerksomhet, siden hun har alltid vært en stille person (iallefall utifra det folk har sagt og hun selv) og dermed har spiseforstyrrelsen hennes vært noe som hjelper henne med å få den oppmerksomheten som hun ellers ikke får.

Jeg ble faktisk venn med henne siden jeg syntes så synd på henne, og nå som jeg kjenner henne og vet hvor irriterende hun er så vil jeg virkelig ikke ha noe med henne å gjøre.. Hun går igjennom masse drit, det er forståelig, men det er ikke en unskyldning for å hive alt i trynet mitt og andres. Meg og de vennene som kjenner henne er alle enige om at hun er en person som er merkelig og irriterende, og vi har etterhvert begynt å baksnakke osv henne fordi vi rett og slett blir så lei av å høre på henne og alt det som hun sier. Personeligheten hennes er helt grei, men det er bare det at hun blir helt oppslukt i dette med vekten, og jeg takler virkelig ikke være med en person som alltid skal nevne noe om dette, når jeg ikke spør.

Hun har også blitt så desperat etter oppmerksomhet at hun begynte å kutte seg selv.. Jeg har lyst å bare ta tak i henne og skrike "skjep deg!". Men hun er altfor ustabil og deprimerende til at hun ville tatt dette for hardt til seg.. Den minste ting jeg sier som kan være negativ ladet tar hun altfor hardt til seg, og begynner å si at jeg ikke støtter og at jeg aldri sier jeg er glad i henne og slikt.. Jeg mener, jeg sier det ikke en gang til venner som jeg elsker å være med!

Hele opplegget er deprimerende, jeg blir dratt ned når hun hele tiden skal komme med deprimenrende kommentarer og snakke om sine problemer.. det blir helt feil, hun lener seg altfor mye til andre mennesker, og det blir umulig å slippe unna henne..

Så mitt spørsmål er, har dere noen tips til hvordan jeg kan si dette til henne? at jeg er lei av henne, og at hun må slutte å snakke om problemene?

Og jeg er ikke et dårlig menneske fordi jeg mener alt dette, alle er enige med meg, og hun lasser rett og slett for mye på andre mennesker.. Hun greier ikke tenke posetivt, og finner alltid noe negativt med ting! Og dermed gjør jo det at jeg blir deprimert og dette orker ikke jeg! Og helt til slutt så vil jeg bare si at hun er på vei til å bli frisk, siden hun får hjelp av doktorer, men jeg frykter hun ikke gidder.. siden hun allerede har gått ned etter at hun begynte hos dem.. og fordi hun hele tiden maser om hvor redd hun er for det "ukjente" og det å være normal og frisk..

Hun går ikke inn for å bli frisk, og dette ødelegger jo enda mer mitt forhold til henne.. jeg kan ikke være venn med noen som er syke og som lar det gå ut over andre mennesker..

Er det virkelig slik andre anoretikere oppfører seg?

Innsendt av gutt 17 år

Svar:

Hei!

Det er ikke lett å alltid være støttende til venner som lider av anorexi, og det kan være en utfordring å sette grenser. Jeg oppfordrer deg til å ta en prat med venninnen om dette. Det er jo ingen støtte å hente dersom hun mister vennskapet. Du føler at hele kontakten med henne sliter deg ut og bare fremkaller irritasjon. Det er ikke bra for deg heller.

Det kan være greit å snakke åpent om at hun må snakke med sin behandler om spiseforstyrrelsen, mat eller kropp. Vær åpen på at du ikke klarer å gi henne noe svar som kan hjelpe henne. Det kan ikke være venners oppgave og ansvar å få henne bedre, eller få henne til å endre sine tanker i forhold til spiseforstyrrelsen. Det er det behandlere som leger og psykologer som kan hjelpe henne med. Og dette tar tid. Hennes motivasjon til å bli friskere kan variere, noe som er svært vanlig ved spiseforstyrrelser. Derfor er det ikke nødvendingvis slik at hun er ute etter bare oppmerksomhet. Men jeg forstår at du kan få det inntrykket.  

Kanskje kan du oppmuntre henne til å bruke dere venner på andre måter, som venner hun kan være sammen med for å få tankene over på noe annet? Da mener jeg at hun oppfordres til å gjøre ting sammen med dere, som se film, spille spill, eller hva dere vanligvis pleide gjøre sammen? Uten å hele tiden sette spiseforstyrrelsen sin i fokus. Hun trenger den delen av vennskapet med deg/dere hvor hun kan få andre impulser.

Ønsker deg/dere lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake