Dette spørsmålet ble stilt 13.2.2010 og ble besvart 16.2.2010.

Spørsmål:

Hei jeg er en jente på 14 år..jeg vet ikke hvor jeg skal begynne men jeg kan gå rett på sak.
jeg har lenge slitt med spiseforstyrrelsen min men ingen har kunnet fortalt meg hva alt egentli var. jeg har på en måte netktet for å ha vert syk å synst fortsatt at det og høre at jeg ikke er frisk er bare tull, men nå her om dagen kom helsesøsteren på skolen å sa at hun måtte snakke med meg. når jeg kom inn på samtalerommet vart det helt stille å hun viste utmerket godt at jeg har fått nokk av helsepersonell å sånt nå, men så la hun ut om at jeg trengte hjelp å stillte meg masse spørsmål og sånt. jeg svarte jo å så slengte hun opp i tryne på meg at jeg har bulimi!! jeg kjempet mot meg selv for og ikke bryte sammen i tårer å kunne ikke tro hva jeg fikk høre!..

jeg har jo ikke hatt de bra med meg selv..det kan jeg da innrømme, for det har vert tøft. jeg har slitt med selvskading og det ligger i meg ennda, når jeg ser alle arrene så føler jeg meg misslykket å når jeg ser meg i speile så ser jeg en stygg å feit jente som ikke har noen vei å gå..jeg er ca 160 høy og 57 kg, jeg synest det er myyye og vil tilbake til hvor jeg var før legene sa at jeg måtte spise mere! jeg vil tilbake til den vakkre jenta på 36 kg!

nå etter jul så har min mor begynnt og åvervåke meg..hun sitter nermest og lytter når jeg går på badet,fyller med når jeg går ut,når jeg trener,når jeg spiser å hun har til å med tatt bort badvekten!! hva skal jeg gjøre uten den!? så nå må jeg passe på at jeg ikke tar inn mer enn 900-1000 kal per dag..

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!? ver så snill hjelp meg!

Innsendt av jente 14 år

Svar:

Hei

Ut fra det du forteller her om deg selv, dine matvaner og slanketanker, så er jeg helt enig med helsesøster at det høres ut som du sliter med en spiseforstyrrelse og at du har behov for hjelp! Du spør her hva du skal gjøre? Det første jeg vil anbefale deg er at du "tvinger" deg selv til å samarbeide med helsesøster og din mor. Ingen av de vil deg noe vondt og begge sier det de sier og gjør det de gjør for å hjelpe deg.

Jeg tenker også at det er veldig viktig at du får hjelp til å spise mer enn de 900-1000 kcal som du sier at du vil spise i dag. Dette er alt for lite for deg og dersom du i tillegg trener er 900-1000 kcal så lite at du IKKE har noen som helst effekt av treningen din. Du sørger faktisk for at du kommer i dårligere form dag for dag dersom du trener og spiser så lite som du forteller her. Og når jeg sier dårligere form så mener jeg ikke at du blir tynnere. Du kan nok gå ned i vekt, men du vil miste muskler og beholde fett. Det er slik kroppen fungerer!

Du sier at du føler at du må ha badevekten, og jeg går ut fra du da mener at du må veie deg ofte for å ha kontrollen over at vekten ikke går opp. Det jeg vil si til deg er at du trenge hjelp til å legge vekk den slankingen du driver på med i dag. Du skriver at du veier 57 kg og er 160 cm høy. Det betyr at du er normalvektig og IKKE har noe som helst behov for å slanke deg. Du skriver at du savner å være 36 kg som du var tidligere. På det tidspunktet, med din høyde, så tenker jeg at det faktisk kunne vært fare for livet ditt! Du ville ved 36 kg vært alvorlig undervektig og i faresonen for kroppslige komplikasjoner, som f.eks hjerteproblemer og fare for å utvikle benskjørhet.

En spiseforstyrrelse er en alvorlig psykisk lidelse hvor de som sliter med dette sliter med mange tanker om at de er for tykke eller ikke god nok, fokuserer hele dagen på slanking og generelt sett spiser altfor lite ift. det som ville vært sunt. Mye slik det du forteller her at du sliter med. Jeg kan ikke svare deg om det du sliter med er anoreksi eller bulimi, men jeg tenker det er viktig å presisere at tynnhet ikke er det samme som å bli lykkelig eller fornøyd med seg selv. Det er mange måter man kan øke fornøydheten med seg selv, og man er ikke nødt til å bli supertynn eller mager for å komme dit. Jenter og gutter som slanker seg veldig tynne blir som regel ikke lykkelige eller får bedre selvfølelse, de blir tynne men sliter svært ofte fortsatt med negative tanker om seg selv. Og slanking og stor vektnedgang er noe som kan føre til at man utvikler en spiseforstyrrelse. Som er en alvorlig psykisk lidelse som det ofte kan være vanskelig å komme seg ut av, og som mange kan slite med i veldig mange år.

Det er derfor veldig viktig at du får hjelp! Du forteller her at du nekter deg å spise tilstrekkelig, at du er livredd for å legge på deg og at du selv tenker at du er overvektig/feit mens faktum er at du med din høyde og vekt i dag faktisk er normalvektig! Du føler og tenker at du er langt større enn du egentlig er, og det betyr at du har fått en forstyrret oppfatning av kroppens størrelse. Det er viktig å være klar over at det hander om en følelse. Virkeligheten samsvarer ikke alltid med følelsen, når det gjelder vekt og egen oppfatning av kroppen. Du er i dag normalvektig og har ikke noe behov for å slanke deg. Du kunne godt ha veid 5 kilo mer, og fortsatt vært slank.

For mange som begynner å "tulle med mat og kropp" i tidlig alder så blir det vanskelig å komme seg ut av spiseforstyrrelse på egen hånd. En del kan slite med denne over mange år. Det er derfor viktig at du får hjelp til å komme deg ut av denne underernæringstilstanden du beskriver her og får hjelp til å lære deg å spise mer mat. Mitt viktigste budskap til deg er at du prøver å spise regelmessige måltider, unngår å tenke slanking og sørger for at du ikke går ned i vekt. Snakk med dine foreldre og helsesøster på skolen der du går, og sørg for at du får hjelp med det du sliter med.

Jeg håper at mine tanker er til hjelp for deg og jeg håper at du samarbeider med både din mor og helsesøster. For det leser jeg her at du har behov for! Jeg ønsker deg lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake