Dette spørsmålet ble stilt 16.1.2012 og ble besvart 23.1.2012.

Spørsmål:

Hei Klara. Lurte på om du kunne gi meg noen råd i noe jeg syntes er vanskelig. I begynnelsen av 2010 fikk jeg diagnosert Anoreksia. Jeg gikk til psykolog 2 ganger i uken i 1 år. Anoreksien utviklet seg til overspising med oppkast og kun overspising. Jeg var så kjørt at jeg ikke maktet mer å jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling hvor jeg var i 3 mnd. Da jeg ble skrivd ut kunne jeg fortsatt overspise og det var 1 episode hvor jeg kastet opp. Men jeg klarte der å da og tenke at jeg fikk heller " spise fra meg" og la vere å kaste det opp. Så ble jeg nok tilslutt lei av sjokolade og aly det andre jeg hadde unnlatt meg selv å spise da jeg hadde anoreksia. Men jeg ble aldri lei! Jeg har fortsatt spisingen. Noen ganger spiser jeg som det de fleste vil kalle normalt. Andre ganger skal jeg kompensere litt, ikke mye men litt så jeg føler meg litt "flinkere" andre ganger tar det overhånd og jeg spiser mye!! Jeg merker agrisjonen å trangen til å overspise utløses av kommentarer fra andre, mest fra familien. Jeg er flink til å tolke folk feil å det var dette som skjedde i går. Jeg hadde noe sjokolade liggende siden jeg ikke hadde spist lørdags godt på lørdag fikk jeg lyst på det søndag. Så måtte selvfølgelig pappa komme med en kjempefrekk kommentar. jeg kjenye meg med en gang mislykket og feit. Ordene til pappa var som kalorier bare i ord og jeg følte at det han sa gjorde så jeg la på meg ett par kg ekstra. Jeg tok sjokoladen med meg inn på rommet jeg rakk ikke å blunke før alt var vekk og do skåla ventet. Idag har jeg ikke klart å hente meg inn igjen i det som vil anses som normalt for en voksen jente å spise. Det har blitt godteri og kompenseringer og jeg sa til meg selv at jeg ikke skulle spise middag, men da jeg kom hjem var jeg så dulten at jeg ikke klarte la være dessert ble det å. Pappa sine ord har gnagd i meg i hele dag. Hole meg, ja! Alle tror jeg er helt frisk, pappa og mamma har kanskje en liten mistanke om at det ikke alltid er like bra. Men alle rundt meg tenker at jeg er frisk. Jeg er jo til og med blitt overvektig! Da jeg var syk veide jeg 42 kg fordelt på173 cm da jeg ble skrevet ut i april viste vekta 64 nå er den 80!!! Jeg er redd og deprimert! Hater det jeg ser i speilet å det får meg til å spise mer, gi faen liksom. Jeg føler jeg har mislyktes. Jeg fikk tilbud om hjelp å bli frisk hvorfor klarte jeg ikke å holde meg på 64 kg?? Da var jeg så fin! Jeg er redd for å søke hjelp igjen, redd for hva folk skal tenke. Hva kollegaene mine skal tenke ikke minst foreldrene mine og kjæresten min! Orker han dette en gang til? Og foreldrene mine, mamma er så sliten hun sier hun har hatt lyst til å ta livet sitt. Jeg har alltid vært krevende på ett eller annet vis.. Jeg er redd for å skuffe de rundt meg. Hva skal jeg gjøre? Jeg føler spiseforstyrrelsen er på vei tilbake. Det bryr meg for mye, det at jeg er redd for hva alle andre tenker om meg at jeg overser meg selv litt.

Innsendt av jente 21 år
(redigert)

Svar:

Hei!

Støtter deg i at du skal vurdere å om du skal oppsøke hjelp igjen. Som du har erfart;- det tar tid å bli frisk og det er dessverre ikke uvanlig at spiseforstyrrelsen utvikler seg i flere faser hvor også overspising kan bli endel av symptomene. Hold fokus på at dette er en alvorlig lidelse (sykdom) hvor man trenger langvarig oppfølging. Det er ikke deg det er noe i veien med, det som er i veien er at du lider av en alvorlig lidelse.

Du har med årene hatt bedre perioder slik jeg forstår innlegget ditt, og selv om du føler at spiseforstyrrelsen kan være i ferd med å ta overhånd nå, at du får et tilbakefall, så har du likevel klart å kjempe for deg selv over lang tid. I perioder blir man kanskje mer sårbar for ting rundt oss, og det kan noen ganger være vanskelig å se hva som utløser en forverring. Men du har lagt merke til at du til tider føler deg sårbar og nærtagende, og at du da kan "reagere" med å spise mindre, eller mer, eller kaste opp? En slik innsikt og forståelse vil være til hjelp fremover om du oppsøker hjelp/behandling. Du kan finne mer ut om hvorfor det blir slik, og hva annet du kan gjøre for å håndtere de følelsesmessige utfordringene.

Å ta ny behandlingfase vil som regel bety at man starter der man er; her og nå, - behandlingen må ta utgangspunkt i at du har hatt spiseforstyrrelse over tid, men du har endret deg og gjort deg andre erfaringer enn du hadde ved forrige behandlingsperiode. Derfor vil en ny behandlingsperiode føre med seg noe nytt, og du skal ha hjelp i forhold til ditt behov her og nå.

Ta ny kontakt med legen din. Snakk om forverringen som har vært og be om ny henvising til behandling. Vær åpen i møtet med legen, slik at han/hun forstår alvoret i situasjonen din.

Ønsker deg lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake