Dette spørsmålet ble stilt 3.3.2010 og ble besvart 8.3.2010.

Spørsmål:

Hei.
Jeg er en jente på 22 år som har en del ting jeg ikke helt får ut av hodet mitt som går på det psykiske.
Kan begynne med å si at jeg har vært i psykiatrien siden jeg var 15 og har en god del innleggelser bak meg.
Har blandt annet diagnosen Bipolar.

Så, til det jeg lurer på..
Jeg tror jeg har et problem med mat. Eller jeg vet jeg har et problem med mat. men føler ikke jeg hører inn under noen av betegnelsene. Ikke at jeg vil det.
Men jeg er så forvirret. Jeg har hatt en ganske anstrengt forhold til mat de siste årene. Men det har blitt værre. Jeg tenker på mat 24 timer i døgnet. Jeg drømmer om det og det er stort sett det jeg tenker på når jeg er våken. Det er der hele tiden så jeg tenker nesten ikke over det, men nå beynner det å bli fryktelig slitsomt!

Jeg tør ikke si det til noen. Ikke til behandleren min eller resten av apparatet rundt meg. Jeg prøve rholde det skjult. jeg vil så gjerne at noen skal vite det. Men samtidig så klarer, og vil jeg ikke gi beskjed.

Det slo meg for en to-ukers tid siden da jeg var i samtale med behandleren min, vi snakket om noe diagnose opplegg og kom innpå at jeg på tidligere utredning fikk diagnosen spiseforstyrrelse utenom Bipolar, men det ble ikke ferdig utredet ( husker ikke hva skjemaet het, men det gikk på Bipolar, Borderline, Spiseforstyrrelse og Depresjon.)

Vi snakket ikke noe mer om det. Jeg vil ikke snakke om det.


Det som gjør ting veldig veldig vanskelig for meg er det at jeg ikke har kontroll. Det vil si, jeg har ikke kontrollen som TRENGS til å slutte å spise. (med mindre det er regelmessige måltides feks i forbindelse med innleggelser)
Jeg vil kaste opp maten men jeg klarer det ikke. Maten har jo allerede vært i magen og da må jeg enten kaste opp ALT eller INGENTING. Jeg har ikke viljestryke til noen av delene. Jeg får meg ikke til å trene noe særlig heller.
Med andre ord, det og IKKE kunne kontrollere det jeg MÅ kontrollere gjør at jeg rett og slett ikke klarer å gjøre noe som helst.

Jeg kan klare noen dager, være stolt over meg selv fordi jeg har vært flink å spise lite, men sunt. Så plutselig går det ikke og jeg spiser alt jeg kommer over.
Det er flaut. flaut når jeg er hos foreldre/besteforeldre/venner og jeg begynner dagen med sjokolade etc. Jeg må ofte passe på så ingen ser at jeg spiser det jeg gjør. for jeg er så redd for å få kommentarer på det.
Nå skal det sies at jeg egnetlig ikke er "tykk" sånn sett. Jeg er 172 høy og noe å 60 kilo. Jeg vet faktisk ikke hvor mye jeg veier nå. jeg tør ikke stille meg på vekten. Jeg er livredd. jeg vet jeg har lagt på meg. Men jeg orker ikke få beviset forann meg svart på hvitt..

Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre. Det er så altoppslukende. Jeg ble skuffet da jeg begynte på en type medisin (som har med en annen psykisk diagnose jeg har) som har som svært vanlig bivirkning at en går ned i vekt (noe jeg har hatt erfaring med av et annet preparat mot det samme). Mesteparten av grunnen til at jeg begynte på den medisinen var nettopp det at jeg trodde jeg kom til å gå ned i vekt. Den fantastiske følelsen av å ikke ha noe matlyst i det hele tatt.. Jeg er så skuffet og sint over meg selv.

jeg er jo glad i mat. Det er så mye gode smaker. Men samtidig hater jeg det. Jeg hater mat og alt det fører med seg... jeg vet i grunn egnetlig ikke helt hva spørsmålet mitt er lenger. Jeg trengte bare få det ut til noen. jeg føler meg feit og hoven og ekkel... jeg vil kunne gjøre noe med det. Men ikke på den "rette måten"..

Oppgitt hilsen Jente22

Svar:

Hei

Det høres absolutt ut som du i dag har et veldig komplisert og anstrengt forhold til mat og kropp, og uten at jeg kan si det helt nøyaktig her så kan det høres ut som du i dag sliter med en spiseforstyrrelse. Ut fra din historie her om hva du sliter med ift. kropp, mat og vekt så kan dette minne mye om det som kalles bulimia nervosa.

Dersom du har bulimi, kjenner du symptomene. De har sannsynligvis vært en sentral del av livet ditt i måneder, endog år. Hovedsymptomene er:

• Du spiser store mengder mat, vanligvis i det skjulte. Når du storspiser, føler du deg ute av kontroll. Som regel klarer du ikke å stoppe å spise, og du klarer ikke å kontrollere hvor ofte du storspiser heller.
• Etter at du har vært gjennom en spiseorgie, kan det være du tvinger deg selv til å kaste opp, eller du tar f.eks avføringsmiddel for å unngå å legge på deg.

Du kan ha kjempet med bulimi i årevis. Det kan ha blitt en livsstil for deg. Eller kanskje du har dette problemet bare av og til. Man definerer bulimi som at du storspiser og så prøver å unngå vektøkning som angitt ovenfor, i gjennomsnitt to ganger per uke eller mer i minst tre måneder. Selv om du ikke kaster opp eller bruker avføringspiller, kan du likevel ha bulimi. Du sier selv her at du føler at dine spiseproblemer ikke passer inn noe sted, men jeg leser her at mange av dine symptomer passer inn i det bulimiske bildet. Det kan godt tenkes at siden du ikke driver med noen form for kompenserende atferd (oppkast, overtrening, avføingspiller) at din lidelse er det som kalles "atypisk", men det betyr ikke at det du sliter med er mindre alvorlig av de grunn!

Du skriver her at du allerede har en behandler og at dere sammen hadde påbegynt en utredning av din spiseproblematikk. Jeg tenker at du har behov for at denne utredningen blir gjenopptatt, slik at du kan få hjelpe for det du sliter med ift. mat, kropp og vekt. Som du selv sier her så trengte du å få alle dine tanker og følelser om mate ut til noen. Det er veldig fint at du skrev inn til oss her i klara-klok, men jeg håper at du kan "tvinge" deg selv til å snakke med din behandler om hva du sliter med. Du vil ikke få det noe bedre av å bli gående å gruble på alt dette alene, og jeg ser her at du har behov av hjelp til å jobbe med den spiseforstyrrelsen som du sliter med. Jeg håper derfor at du tar deg selv på alvor og snakker med din behandler. Ta gjerne med deg det du har skrevet her dersom du opplever at det er vanskelig å snakke om og beskrive det du sliter med.

Du er ikke tykk i dag! Ut fra det du forteller her om deg selv så høres det ut som du er normalvektig og dermed ikke har noe behov for å slanke deg! Med det høres ut som du er veldig redd for å legge på deg og det høres ut som at maten for deg i dag er en måte å ha kontroll i livet ditt på. Jeg leser her at du har behov for å lære deg å ta kontrollen i livet ditt på andre måter enn gjennom mat, og jeg håper derfor at du lar din behandler hjelpe deg med dette. Jeg håper at mine tanker er til hjelp for deg og ønsker deg lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake