Dette spørsmålet ble stilt 25.1.2010 og ble besvart 1.2.2010.

Spørsmål:

Hei. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette så jeg går bare rett på sak. Jeg er en jente på snart 16 år som har slitt med bulimi i litt over 1 år nå. Har alltid vært litt sjenert og på både barne og ungdomsskolen ble jeg mobbet for blandt annet vekten min. Utviklet etter hvert bulimi i 9'nde. I over ett halvt år holdt jeg det for meg selv, men etter skolen en dag fant ei jente som går i klassen min det ut. Vi var egentlig ikke så gode venner på den tiden, men etter hvert ble vi mer og mer kjent med hverandre ettersom hun begynte å bekymre seg for meg. Hun har vært den eneste personen jeg kunne snakke med og selv om hun aldri har kunne forstått meg helt, har hun vært til hjelp. Det har gått over et halvt år siden hun fant det og hun har spurt eller rettere sagt mast om at jeg måtte fortelle det til noen andre også, en forelder eller lærer for eksempel. Etter hvert begynte problemet å bli verre og verre og egentlig hadde jeg ikke noe annet valg enn å fortelle det til mamma. I en lang stund hadde jeg vært lei og sliten hele tiden og selvfølgelig merket mamma det. Som en veldig god og forståelsesfull mor hun er, tenkte jeg at hun ville forstå. Så fortalte jeg det til henne. På en side er det noe av det dummeste jeg har gjort, men igjen har det hjulpet litt. Hun forstod selvfølgelig ikke noe og måtte ringe til min far. Ingen av dem har noen gang vært bort i noen som har hatt denne lidelsen som jeg har. Hun spør hver dag hvordan jeg har hatt det eller om jeg har kastet opp. Ikke akkurat de første ordene jeg vil høre når jeg kommer hjem, men hun sier hun prøver så godt hun kan.

Noen dager etter, hadde jeg en av de værste dagene i mitt liv. Jeg hørte noen fra klassen snakke om vekta mi, om kostholdet mitt og selvfølgelig om hvordan jeg så ut. Dagen ble ikke bedre og tilslutt spurte læreren min om hva det var. Jeg måtte selvfølgelig fortelle henne alt og hun ble veldig beskymret. Hun kontaktet foreldrene mine. De kontaktet en slags psykiater. Har snakket med henne en stund og skal fortsette med det ivertfall til sommeren og hvis jeg ikke blir bedre har hun tenkt å sende meg til BUP. Mamma har også ringt til legen min om det og har planlagt en time hos helsesøsteren på skolen. I det ene minuttet viste bare en jente om dette og nå skal jeg plutselig snakke med mange forskjellige mennesker. Jeg personlig tror ikke på at samtaler eller dialog med en annen person vil hjelpe meg, men jeg må jo prøve ettersom jeg ikke klarer å slutte. Er det noen annen måte å ordne opp i det? En annen type behandlig kanskje? Og hvordan forteller man det til sine bestevenninner eller kjæreste? Jeg kan ikke fotelle det til mine beste venner. Jeg kan rett slett ikke stole på de, selv om jeg har kjent den beste av dem siden jeg var bitte liten. Kanskje litt frekt å gi dem skylden for dette, men de er en stor del av problemet. En av de jentene som vet det forstår ikke hvordan jeg klarer å se dem i øynene og smile. Forstår det ikke selv, men jeg har kjent dem siden jeg var liten og vet at de har et hjerte fult av kjærlighet. Til sommeren flytter begge utenbys og vi begynner på forskjellige linjer på videregående. Gleder meg til å en ny start på ny skole, men psykologen min sier at tilstanden kan bli verre av det. Vet ikke lenger hva jeg skal tro. Hva skal jeg gjøre med alt? Orker ikke lenger fortelle den samme historien om og om igjen. Orker ikke at familien min eller vennene mine skal være forsiktige eller passe på meg. Og hvordan skal jeg fortelle det til søstera mi, kjæreste eller bestevenninnene mine. De har så høye tanker om meg, så å si det vil være en skuffelse for dem. Føler at alt egentlig har blitt verre etter at jeg fortalte det. Vær så snill å hjelpe meg.
Innsendt av jente på 15.

(redigert)

Svar:

Hei!

Jeg kan forstå at du synes det på en måte blir verre å skulle snakke med flere, og at flere viktige mennesker i livet ditt nå vet at du sliter med spiseforstyrrelse. Men som du sier selv- samtidig er det litt bedre. Og det tolker jeg slik at det er bedre på den måten at du slipper være så alene om dette nå?
Når man starter i behandling, og når man bestemmer seg for å fortelle mer åpent om spiseforstyrrelsen man har slitt med, så kan det jo dukke opp mange følelser og tanker. Det er utfordrende å måtte fortelle ting flere ganger. Og det kan være utfordrende at foreldre eller nære venner viser at de bryr seg, spør eller er bekymret. Men de viser at de bryr seg om deg... Samtidig forandrer dette ikke nødvendigvis spiseforstyrrelsen eller de negative tankene man har om mat eller kropp.
Åpenheten din er likevel et skritt på vei til å kunne hjelpe deg selv. Ingen kan "ta bort" problemet, men foreldre, behandler og venner kan gi deg ulike former for verdifull støtte underveis.

Sammen med en terapeut kan du ta opp kampen mot spiseforstyrrelsen på en mer målrettet måte. Det er viktig å gi seg selv tid. Terapi tar også tid. Det å bli friskere er som regel en prosess som tar tid.

Om du skal fortelle om vanskene dine til andre venner må du vurdere selv. Det er opp til deg hvem du skal involvere. Er det nære venner som du vet kan gi deg støtte og forståelse, så kan du vurdere å fortelle det? Har du en kjæreste som du er mye sammen med og som du føler du har et nært forhold til, så kan det være naturlig å være mer åpen om vanskene du har. Men igjen er dette opp til deg.
Søsken får ofte med seg at "noe er galt", og noen ganger kan de ha sterke fornemmelser om hva det dreier seg om også. Så kanskje søsteren din allerede er bekymret for deg? Men du kan snakke med dine foreldre om dette, snakk om hva som blir best for henne og deg. Det er litt avhengig av hennes alder også, hva hun trenger å få vite.

Jeg tror ikke at søsken, gode venner eller nære kjærester blir skuffet over å få vite om at noen lider av spiseforstyrrelse. Skjer det så må det være fordi de ikke helt har forstått hva spiseforstyrrelser dreier seg om? Spiseforstyrrelse er ikke noe man velger selv, det er en sykdom som utvikler seg over tid. I begynnelsen kan det være vanskelig å se hvordan dette utvikler seg.
De fleste kjenner at de har kontroll veldig lenge, men etterhvert innser de at de har mistet kontrollen på mange måter. Da er utfordringen å ta opp kampen for seg selv igjen, imot spiseforstyrrelses-tankene, sloss for å bli frisk igjen. For veldig mange opplever dette som en kamp. Det vil variere hvordan prosessen blir for å bli frisk igjen. Hos noen tar det lengre tid enn hos andre.

Du har valgt å være mer åpen, og det viktigste; at du fortalte det til foreldrene dine, som igjen ba om behandling for deg. Foreldre kan gi mye god støtte på veien, det kan føles både godt og vondt. Som mange andre ønsker du ikke være til bry, men samtidig er det viktig at du våger ta imot hjelp og støtte når du trenger det. Man skal bry hverandre når man sliter med noe, da har de andre muligheten til å være der for deg og være sammen med deg.

Ønsker deg lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake