Dette spørsmålet ble stilt 3.1.2012 og ble besvart 9.1.2012.

Spørsmål:

Hei du/dere som leser dette innlegget

Jeg har hatt problemer med å få venner i flere år, og jeg har rett og slett gitt opp alt. Uansett hvor mye jeg prøver, får jeg det ikke til. Jeg er hjemme hver eneste dag! og det eneste jeg tenker på er - "når skal jeg få meg noen venner"?. Jeg har fått følelsen av at ingen vil ha kontakt med meg lenger og har hatt den følelsen veldig lenge, i mange år.

Jeg er ganske så usosial og det er på grunn av at jeg har ingen å være med. Noen ganger kan det faktisk være greit å være alene og benytte sjangsen med å tenke, men det er ikke greit hele tiden, ender oftest i at jeg blir trist og deprimert og enkelte ganger tenker jeg på at jeg ikke passer inn her i verden og får noen ganger selvmordstanker..

Selvtilliten min er veldig lav og en av grunnene er at jeg ingen har noen å være med og jeg føler meg veldig ensom. Først når jeg får kontakt med en person kan jeg virke veldig ivrig og jeg er langt i fra en sånn person. Det er ikke meg, men det har noe med at jeg ikke er vant til å være sammen med andre i hverdagene. Jeg er vant til å være for meg selv.

Situasjonen blir ikke så mye bedre av å tenke på at jeg er ferdig på Videregående skole til sommeren. Jeg er glad for at skolen er snart over, men når skolen er over har jeg ikke noe å gå til (hvis jeg kan si det på den måten). Jeg har ikke lyst å være uten venner resten av livet heller.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre og har gitt opp alt med venner, fordi uansett hvor hardt jeg prøver, får jeg ingen venner. Jeg har prøvd i ca. 6 år og jeg har fortsatt nesten ingen å være med. Jeg er helt alene og er veldig ensom.

Bor for tiden i en liten by for å gå skole her. er ferdig med videregående til sommeren. Etter at jeg flyttet hit har alt blitt forværret. de få vennene jeg har, har jeg nesten eller ingen kontakt med lenger... Jeg bor her med en av de få vennene mine, men siden det er en liten by er det bortimot ingenting å gjøre her. vi har ikke blitt kjent med noen av dem som bor her, bortsett fra at vi snakker litt med dem vi går i klasse med da, men det er lite kontakt med dem. et halvt år er gått siden jeg flyttet hit. fra og med dag 1 etter jeg flyttet hit har jeg vantrivdes og vil bare hjem (Det er langt unna, ca 40mil). med tiden som har gått nå så har jeg bare blitt mer og mer ensom, trist og deprimert.

Jeg begynte å gå til helsesøster på skolen her rett før jul for å få hjelp med et spiseproblem. jeg er veldig underernært og spiser lite variert mat og i små mengder. har aldri hatt et godt forhold til mat og det er en av grunnene til at jeg har omgås lite med folk. de går som regel ut å spiser og drar på kino, eller har kosekveld med mat, spill og film osv. Men siden det er utrolig lite mat jeg liker så drar jeg aldri ut med venner eller på besøk og får heller aldri besøk.

En annen grunn til at jeg går til helsesøster er at jeg har hatt søvnproblemer og er deprimert. jeg får nesten aldri sove og dette sliter veldig på skolearbeid og humør. Jeg har aldri energi lenger til å gjøre noe som helst. Jeg vil ha hjelp til/med søvnproblemene, spiseproblemene og problemene angående psyken, selvtilliten og hvordan jeg kan få venner. De eneste rådene jeg får angående å skaffe venner er "Du må være deg selv", men det hjelper ikke og er veldig frustrerende for meg.. Hvis jeg ikke får hjelp snart så ser jeg på selvmord som eneste utvei, men har ikke lyst pga familien min.

Jeg håper på hjelp av helsesøster, lege og BUP

Men håper du/dere kan gi meg noen GODE råd om hvordan jeg kan holde ut en stund til og prøve og få meg noen venner.
Håper på svar snarest
Hilsen en meget frustrert og deprimert 17- åring...

Innsendt av gutt 17 år
(redigert)

Svar:

Hei

Jeg vil starte mitt svar til deg med en beskrivelse av et symptom på en depresjon: "Depresjonen påvirker i sterk grad hvordan du oppfatter både situasjoner og personer omkring deg. Generelt sett gjør depresjon at du ser det meste i et mer negativt lys, blir misfornøyd og tolker det meste mer negativt enn det som det egentlig er grunnlag for å gjøre objektivt sett. Dette kan bl.a. føre til mange bekymringstanker. I en slik tilstand er det vanlig at det føles svært vanskelig å kommunisere med andre mennesker og du føler deg fortapt, utenfor, ensom, og forlatt og at ingen bryr seg om deg. Sannsynligvis skyldes dette at du selv trekker deg vekk fra andre og signaliserer at du ikke ønsker eller ikke orker kontakt".

Når du skriver her at du ikke har eller klarer å få venner så tenker jeg at dette ikke handler om at andre ikke liker deg men at det handler om at du i dag er deprimert. Når man er deprimert, som beskrevet ovenfor, så sliter man ofte med mange negative tanker om en selv (ingen kan like meg, ikke pen nok, ikke tynn nok osv.) og man er livredd for at andre også skal tenke dette om en. Det gjør ofte at man begynner å trekke seg vekk fra andre mennesker. Når jeg leser det du skriver her så tenker jeg at du sliter med akkurat dette, og at du ikke opplever at du har noen venner ikke handler om at andre ikke liker deg men at du ikke liker deg selv!

Etter en periode med sosial isolasjon og ensomhet, slik jeg forstår at du har opplevd/opplever, så kan jeg godt forstå at når du først en gang får kontakt så kan du selv føle at du er bli veldig ivrig. Kanskje du også objektivt sett blir litt ivrig, men det viktig for deg er å ikke gi opp! Fortsette å være sosial og forslå for dine skolevenner/bekjente at dere kan finne på noe sammen etter skolen. På denne måten vil du etterhvert se at det er mange som liker deg og du vil etterhvert klare å bryte ensomheten og få det bedre med deg selv. Noen ganger er det godt å være alene. Det er jeg helt enig med deg i! Men vi mennesker trenger sosial kontakt med andre, for å både bygge selvtillit og for å unngå at vi bli sittende alene å tenke negative tanker og holde fast i vonde følelser.

Det er alltid vanskelig å bytte skole og i "voksen" alder få seg venner. De man møter har ofte allerede sin vennkrets og det å få venner da krever faktisk en stor innsats! Slik er det for oss alle! Mitt råd til deg er at du fortsetter å prøve å være sosial. Meld deg gjerne inn i en aktivtet. En aktivitet der du gjør noe sammen med andre. Det kan være ballspill, noe innen musikk eller andre ting du er interessert i. Det viktigste er ikke hva du gjør men at du gjør noe sammen med andre. Når man har en felles interesse (f.eks musikk) så har man noe felles å snakke om og da er det lettere å danne et vennskap.

Selvmord er ikke noen løsning du kan tenke på! Selvmord er faktisk ikke noen løsning i det hele tatt, men en flukt. Det du sliter med i dag kan jeg love deg mange ungdommer sliter med, og dette er noe du kan få hjelp til å komme deg ut av. Snakk  videre med helsesøster og ta selv kontakt med fastlegen og be om en henvisning til BUP. Vis legen din det du har skrevet her til oss i klara-klok. Hvem som er fastlegen din finner du ut på denne linken www.helfo.no. Her kan du også bytte fastlege dersom din nåværende legen holder til der du bodde før.

Noen siste råd fra meg: Depresjon medfører for de fleste passivitet og sosial isolasjon. Dette fører til lav energi og gir mulighet for å tenke vonde tanker og kjenne på alle vonde følelser. Det jeg anbefaler er fysisk aktivtet, som er et naturlig antidepressiva i seg selv, og som jeg tenker for deg både kan gi deg mer energi og distrahere deg noe fra alle de vonde tankene og følelsene. Det trenger ikke å være intensiv trening på et helsestudio, men kan være gåturer. Jeg anbefaler deg også til å lese en selvhjelpsbok om depresjon, "Lykketyvene", som er skrevet av psykologene Torkil Berge og Arne Repål. Jeg vet at mange som sliter med depresjoner har hatt god hjelpe av denne boken. Du kan enten kjøpe den i en bokhandel eller låne den på et bibliotek.

Håper at mine tanker og råd er til hjelp for deg.

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake