Dette spørsmålet ble stilt 14.1.2012 og ble besvart 19.1.2012.

Spørsmål:

Jeg har en fortid som hele tiden innhenter meg. Gjorde mange dumme ting før. Relatert til rus og selvskading og hadde store psykiske problemer. Jeg fikk for tre år siden barnevernet på døra (jeg har to barn og mann), og siden den dagen har jeg ikke ruset meg og kommet meg skikkelig på beina og er i gang med utdanning og har deltidsjobb etter hjelp fra barnevernet.

Men jeg bor altså på samme stedet. Det plager meg veldig når noen minner meg på en gang jeg gjorde noe dumt, og det gjør folk hele tiden. Sikkert ikke slemt ment, for folk snakker om fortiden sin hele tiden. Men jeg prøver å se framover, og det skjønner de ikke. Venner altså. De forstår liksom ikke at det som for meg er et lukket kapittel, vil jeg ikke rote opp i.

Og så er det en ting til jeg ikke liker. Jeg føler at jeg har venner i hverdagen, når jeg er på jobb og skole og sånt. Men dessverre er det slik at de ikke ser på meg som en venn, tror jeg. De gifter seg og feirer bursdager på alle kanter, og jeg blir aldri invitert i noe. Selv om de er nødt til å skjønne at jeg faktisk har noen andre enn dem. Særlig de på jobb, for det er de samme som bor her i bygda. Alle kjenner alle, bortsett fra meg som aldri blir inkludert. Kanskje på grunn av min fortid. Jeg liker meg alene altså, har ikke noe spesielt behov for å feste og sånt, men det er likevel sårende å aldri bli invitert til noe. Også min mann er helt enig i at de stenger meg ute på en ganske stygg måte, siden 99 % av de få som bor her er med, men aldri jeg. Han har også spurt flere om det når jeg hørte. Og de bare svarer sånn som at de trodde ikke jeg hadde barnevakt eller de trodde jeg var på jobb for eksempel. Blir helt feil likevel, synes jeg. Det går an å invitere likevel.

Har innerst inne lyst til å flytte, for å starte et nytt liv et annet sted, spesielt når jeg får meg en utdanning og kan stå på egne bein. Er greit å bo her pga ungene og deres venner, men føler av og til at det ikke hjelper så mye å bare tenke på dem... De kan få venner et annet sted. Og et sted jeg er helt ny, tror jeg at jeg ville glidd mer inn i mengden og ikke følt at jeg ble ekskludert fra alt. Jeg er bare ensom når jeg sammenlikner meg med andre altså. Liker meg alene. Men ser på alt de andre har sammen. Har en god tone med de fleste på jobb, men likevel er jeg ikke med når vi ikke jobber. Skjønner det ikke. Hvorfor er det slik at jeg aldri får noen venner? Er det noen måte jeg kan forandre dette?

Svar:

Hei!

Hyggelig å lese at du har klart å komme deg ut av dine tidligere problemer og fått orden på livet ditt. Dette er et godt utgangspunkt og tegn på at du har styrke nok til å snu en vanskelig situasjon og motivasjon nok til å opprettholde det slik.

Det er forståelig at du føler at dette er en vanskelig situasjon. Alle mennesker synes det er tungt å føle seg utestengt fra det miljøet ser daglig. Det fører ofte til følelse av ensomhet og dårlig selvtillit selv om man har gode ressurser og har mennesker i sitt liv som er glad i deg. Når man først begynner å kjenne på nedstemthet og følelsesmessig ubehag så er det lett å ende opp i en negativ tankegang som påvirker hvordan man tolker sine omgivelser og ser på fremiden. Da blir det viktig at man straks begynner å fokusere på hvilke løsninger som eksisterer før den negative tankegangen får lov til å overta.

Du har helt rett i at det hadde vært passende å sende en invitasjon selv om man kanskje tror at du er opptatt. Når din man til og med spør dem så vil de fleste mennesker kunne ta dette hintet og lære av det. Hvis man føler seg sosialt ekskludert så er dette noe man faktisk kan ta opp på arbeidsplassen med ens leder eller verneombud. Ingen er forpliktet til å omgåes andre kollegaer på sin fritid, men verneombud og leder kan sette i gang noen tiltak som kan øke fokuset på sosialt fellesskap blant kollegaer også etter normal arbeidstid. Dette kan være i form av fredagskaffe, at man tar noe å drikke eller spise etter lønnsutbetaling eller at jobben tar sine ansatte med ut på sosiale aktiviteter og dekker noe av kostnadene.

Utover dette så er det viktig at du og din mann snakker sammen om fremtiden og hva som skal til for at dere skal være lykkelig som familie. Hvis det er slik at du ønsker å flytte og mistrives der dere bor nå så må dette taes alvorlig og i betraktning. Man kan ikke ofre seg for barnas eller mannen din sin glede hvis det er slik at du blir direkte ulykkelig av å forbli der dere bor nå. Med utdanningen du tar deg kan det dukke opp flere muligheter for deg i fremtiden.

Jeg tro det er viktig at du snakker med dine nærmeste om problemstillingen din og kommer frem til hva du burde gjøre i forhold til arbeidsplassen og familiens fremtid. Det er viktig å høre andres syn på dette slik at du kan se situasjonen din fra flere perspektiver.

Håper dette var til hjelp og at du fikk noen ideer om hva du kunne gjøre!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake