Dette spørsmålet ble stilt 18.12.2011 og ble besvart 21.12.2011.

Spørsmål:

Jeg har mange ganger skrevet inn til dere om min frykt for HIV og andre seksuelt overførbare infeksjoner, og skal i morgen krype til korset og endelig ta den jævla testen jeg har grudd meg for siden juni.

Sannsynligheten for at jeg har det er sånn ca 18/4 500 000 (Gjennomsnittlig antall heterofile, rusfrie, etnisk norske kvinner som smittes i Norge hvert år/Norges befolkning), om jeg ikke tar feil, og det lover jo godt for min del.

Men det er ikke det jeg vil fokusere på her.
Jeg kjenner mange som lever med en intens frykt for HIV. På denne siden finner jeg enda fler, alt fra 13-åringer som er livredde for infeksjon etter å ha gått på offentlig toalett på helsestasjonen, til de som har hatt ubeskyttet sex med menstruerende prostituerte i Thailand - og selv om det jo er noen som har skjellig grunn til mistanke om smitte, er langt de fleste paranoide - grunnløs frykt, altså, som hemmer og ødelegger livene deres.

Selv er jeg en av disse - jeg praktiserer alltid sikker sex, og den ene gangen kondomen sprakk, fikk jeg mannfolket til å teste seg. Han var helt frisk, og jeg burde kunne slappe av, men nei - jeg noier. Jeg tenker "Hva om jeg noengang har brukt en kondom med et biiiittelite hull i?" eller "Hva om jeg fikk sæd i et sår på fingeren, og så fikk jeg HIV via det såret..." - denslags. Og så går jeg gjennom alle mulige scenarioer der HIV kunne blitt overført.

Dette er en sykdom. Frykt for HIV, altså. Det er en tvangstanke, og en grusom sådan. Jeg synes det skal bli forsket på dette, for jeg tror HIV-frykten sier noe om norsk ungdoms kollektive skadelidelse grunnet en fryktpropaganda som skremmer mange mer enn den nyttegjør - de unge som driter i kondombruk, vil drite i det uansett hvor mye informasjon de får om HIV, mens de paranoide vil få det mye, mye verre.

På VGS fikk jeg vite at hvem som helst kunne ha HIV. Man måtte ALLTID bruke kondom, ellers! Og alle væsker og alle åpninger var motorveier for viruset, som spiste seg inn i mitt unge sinn som... vel, et HIV-virus i møte med immunforsvaret. Jeg har ikke noe å utsette på informasjon om kondomer, men faktum er jo at det kun er rundt 4000 HIV-positive i Norge, og sjansen for å bli smitta, selv ved tilfeldig, ubeskytta sex med sprøytenarkomane, er forsvinnende liten. HIV-viruset er tross alt ikke et veldig smittsomt virus, engang - sjansen er på 0,5%, eller noe i den duren.

DETTE må folk vite. Ikke for å skippe kondomene, men for å kunne slappe av. Dette er kunnskap jeg har tilegnet meg på internett - dermed kan den godt være mangelfull, og den kom for sent. Jeg var allerede indoktrinert, angsten sitter der allerede. Ingen mengde informasjon kan rette det opp. Jeg vil tro jeg har HIV til det har gått to uker og ingen har ringt og med mørk stemme gitt meg beskjed om å kjappe meg til nærmeste senter for smittsomme infeksjoner.

Jeg er litt wobbly i humøret nå, men følte jeg måtte skrive dette. Det er viktig å vite om HIV, men det er også viktig å vite hvor mye som faktisk skal til for å smittes. Dette er et seriøst problem, som sagt, og det burde være et eget felt i ungdomspsykiatrien.

MvH OCD-positiv
Innsendt av jente 22 år

Svar:

Hei jente 22 år.

Du har en opphengthet i frykt for å bli HIV-smittet, og du har rett i den informasjonen du har innhentet om hvordan HIV smitter mellom mennesker. Jeg tenker at det ikke er noe i veien med den informasjonen som tidligere ble gitt i fht HIV og det å beskytte seg mot seksuelt overførbare sykdommer. Denne informasjonen må fram til barn, unge og voksne, ikke minst slik at hver enkelt gjøres i stand til å ta sin valg på gjennomtenkte måter. HIV smitter oftest ved ubeskyttet sex, selv om det er en sykdom som ikke lett smitter. Da vet en i alle fall det.

Dine problemstillinger handler om tvangstanker knyttet til dette med HIV og HIV-smitte. Tvangstanker - både på dette området og på andre - er ikke ukjent, verken i ungdomspsykiatrien eller blant voksne.  Hver enkelte må likevel ta tak i sin egen angst på dette området, slik at en selv påser at en får hjelp. Du skal nå ta en HIV-test, men om din engstelighet er knyttet til din egen tenkning, så er det ikke sikkert at du vil klare og legge denne engsteligheten bak deg etter å ha fått et resultat som sier at du ikke har HIV. I så fall tenker jeg at det ikke er en blodprøve til du trenger, men behandling hos en psykolog eller annen terapeut som kan hjelpe deg med å forstå deg selv og din tenkning på en annen måte enn du synes å klare seg selv nå. Du har innhentet informasjon om hvordan HIV smitter, men du "bruker ikke" denne informasjonen. Du skriver at du indoktrinert fra tidligere, og du antyder at du derfor ikke kan gjøre noe med denne frykten. Men - det kan du! Hvis du selv bestemmer deg for det. Din fastlege vil være den riktige å henvende deg til slik at du kan oppsøke hjelp fra en terapeut, hvis du bestemmer deg for å jobbe med denne opphengtheten i frykt for å bli HIV-smittet. Dette er det til syvende og sist bare du selv som kan bestemme deg for om du skal gjøre!

Lykke til framover!
Med hilsen psykologen

< Tilbake