Dette spørsmålet ble stilt 13.1.2012 og ble besvart 2.2.2012.

Spørsmål:

Hei Klara klok.

Jeg har gått til behandling hos psykolog/psykiater siden 2007. Pga omsorgssvikt og seksuelle overgrep i fosterhjem.

Nå går jeg til en psykiater, hun skiftet jobb i sommer. Men jeg fikk fortsette hos henne. Veldig snillt gjort.

Jeg har utdannet meg. Har jobbet ett år, men var mye sykemeldt. Jeg taklet det ikke.

Jeg og min psykiater har snakket mye om dette og hvorfor.
Jeg har sagt at jeg er sjenert, store problemer med å forholde meg til mange fremmede mennesker. Og det må jeg jo i en jobb. Taklet heller ikke å planlegge ulike aktiviteter i barnehagen. Livredd for å gjøre ting feil.
Ble også "beskyldt" for noe, noe som jeg ikke har gjort. Og det var ikke noe hyggelig.

Men i allefall...Jeg føler av og til at behandleren min på en måte normaliserer dette. At det er normalt, at vi er mange i den båten. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det.
Jeg syns det høres så lett ut for henne.
At mine problemer er normale hverdagsproblemer.

Jeg føler at jeg trenger flere timer hos henne, pga ting som skjer rundt meg for tiden. Men jeg tør ikke spørre om time oftere. Nå har jeg gått til henne hver 14. dag i det siste.

Hun har jo sagt at jeg bare skal si fra om jeg ønsker å komme til henne oftere. Men jeg får meg ikke til å spørre henne.

Nå høres det kanskje ut som at jeg søker sympati.

Jeg har også funnet meg en kjæreste, han er bare helt fantastisk. Vi har hatt sex, hvor vi begge har villet det.
Han har slikket meg og det har vært godt. Og jeg føler at han også må få noe godt. Så jeg har latt han få kommet inni meg, og han har spurt om jeg er helt sikker på om jeg vil det. Og jeg har svart klart ja.
Men egentlig vil jeg ikke det, det er ikke godt i det hele tatt når han kommer inni meg. Jeg syns det rett og slett er ekkelt og det vekker minner fra overgrepene. Jeg har bare prøvd å fortrenge dette. Men han må jo også få noe godt, ellers føler jeg meg som en dårlig partner.
Dette tør jeg ikke snakke med noen om, det er et veldig sårt tema for meg. Har aldri snakket om overgrepene mine til noen, selv ikke behandlerene.
Og nå begynner selvskade trangen å komme tilbake. Har vært skadefri ca. 6 mnd.

Har prøv å fortrenge overgrepene, men det er vel bare å flykte fra problemene. De kommer sterkere, nå som jeg har funnet meg kjæreste og vi har sex.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal bearbeide dette.

Hilsen ei fortvilt ung dame....

Innsendt av jente 24 år
(redigert)

Svar:

Hei.

Du forteller at du har gått til behandling hos psykolog/psykiater siden 2007. Men til tross for dette, så har du ikke snakket om overgrepene til noen, ikke engang behandlerne. Og du tør heller ikke si til psykiateren din at du ønsker timer oftere slik hun har tilbudt deg. Samtidig som du tilbakeholder viktig informasjon for behandleren din, så føler du at hun ikke helt tar problemene dine på alvor og tar for lett på dem og normaliserer alt. Ut fra det du forteller, så hindrer du deg selv i å få riktig behandling og den hjelp du trenger når du ikke forteller alt om det du sliter med til psykiateren. Hvordan kan hun skjønne alvoret når du holder tilbake noe av den viktigste informasjonen?

For å bearbeide etterreaksjonene etter overgrepene du har opplevd og for å få nytte av den behandlingen du har, foreslår at du viser det du har skrevet her til psykiateren din. Psykiateren trenger å vite om alt det du forteller om her for å kunne forstå deg og gi deg riktig hjelp. Det er viktig at du er ærlig og forteller alt om hva som har skjedd deg tidligere av overgrep og annet, hvordan du har det nå, hva du tenker og føler til de som skal hjelpe deg. Verken psykiatere, psykologer, leger, familie, venner eller noen andre kan gjette hvordan du har det. Alle hjelpere er avhengige av å få informasjon fra den som trenger hjelp. Jo mer og bedre informasjon du gir om deg selv og det du sliter med, jo mer nyttig og bedre hjelp får du tilgang til. Hvis du skjuler noe omkring tilstanden din, så hindrer du deg selv i å få nyttig hjelp som du trenger.

Mitt beste råd til deg er at du gjør alt du kan for å samarbeide med psykiateren og andre hjelpere du har omkring deg. Du trenger all den hjelp og støtte de kan gi deg. Følg opp hjelpen du har tilbud om, gjennomfør det som behandleren gir deg råd om og samarbeid med de du har omkring deg og hold ut med et behandlingsopplegg over tid, så kommer de gode resultatene etterhvert og du får det lettere og bedre.

Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake