Dette spørsmålet ble stilt 25.1.2012 og ble besvart 31.1.2012.

Spørsmål:

Jeg er en jente som sliter, jeg har vert borti et overgrep! og det sliter ut hverdagen min og hverdagen min er en kamp om å prøve og se normal ut!
Jeg har vansker på skolen, og jeg driver med selvkutting...
Jeg har egentlig et ganske braa forhold til moren og faren min, vi klemmer jo som normale familier jør osv. men at jeg føler på det at det blir falskt!!!! Jeg har tenkt mye på sjølvmord.
Jeg går til samtaler på BUP. og jeg har tenkt mye på det med innleggelser på ungdums hjem! jeg sliter mer inni meg en hva jeg gjør uten om, men jeg tør ikke og snakke med psykologen min om det, men jeg er så sliten at jeg nesten ikke greier og tenke.. men hvordan skal jeg greie det og få hjelp, og er det normalt og tenke som meg eller er jeg bare veldig unormal!?....
Plis svar meg.....

Innsendt av jente 14 år

Svar:

Hei.

Det aller fleste sliter med mer problemer og bekymringer inni seg enn det de viser andre, og ingen mennesker kan se på andre hvordan de har det inni seg og hva de tenker på. Du går nå i timer hos psykolog, og du har i den sammenheng ansvar for å ta opp de tanker, problemer og bekymringer du trenger hjelp i forhold til. Verken psykologen, dine foreldre, eller andre kan se hva du sliter med, så du må fortelle dem det skal de ha mulighet til å hjelpe deg.

Det er normalt å synes det er vanskelig å fortelle noen om alt det en bekymrer seg over og sliter med. Det enkleste for de fleste er derfor holder ting inne og skjuler vanskene sine. Dine problemer har nå blitt så store at du sier du nesten ikke greier å tenke lenger og at du har tenkt mye på selvmord. Det er da viktig at du sier dette til dem du har rundt deg som kan og ønsker å hjelpe deg. Om du synes det er vanskelig å si med ord så skriv det ned og la psykologen, dine foreldre og eventuelt andre lese det du har skrevet. Ved å la psykologen eventuelt andre lese det du har skrevet gir du dem grunnlag for å hjelpe deg videre med samtale rundt de tema det er vanskelig for deg å snakke om. Du kan også la psykologen for eksempel lese det innlegg du har skrevet hit.

Som du ser over tenker jeg du er nødt til å snakke med din psykolog og eventuelt dine foreldre/andre dersom du skal få den hjelp du trenger. Ved å ikke fortelle dem hva du sliter med må de gjette seg til  hvordan du har det, noe som reduserer din mulighet til å få den hjelp du har behov for.

Til slutt til ditt siste spørsmål: du høres ut som en helt normal 14 årig jente, men ei jente med ekstra mange ting du sliter med. Tror det er mange som tenker slik som deg så du trenger ikke være redd for at du er unormal.

Lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake