Dette spørsmålet ble stilt 29.4.2011 og ble besvart 5.5.2011.

Spørsmål:

jeg er så lei meg mange grunner,jeg er 12 år og går i sjette.. jeg skriver mest nå får å få fjernet noen tanker samt noen spørsmål

jeg har aldri vært førnøyd med livet mit,vertfall ikke siden jeg ble sju!

-jeg gikk mest for meg selv tenkte og tenkte jeg tenkte på hvor fælt jeg hadde det og når jeg var hjemme satt jeg mest på rommet mitt var der 80% av dagen hos mamma hadde jeg det kjempefint men siden jeg var så deprimert tenkte jeg ikke på annet og det ødela stundene dær!
allt ble bare være og være ble mere og mere isolert fra værden, jeg savner pappa, jeg savner sånn som han var før han sier han er gla i meg men han kan jo liksom ikje si jeg hater deg!,kjæresten hannes har forandret han. han får ikke med seg att jeg blir utrolig såret og hun er på en måtte sjeffen jeg tror han er redd for å bli singel så derfor må han gjøre d akkurat sånn og sånn, alenestundene med oss er koselie, men han sårer meg vær dag og når jeg prøver og være hyggeli får jeg rare blikk og sårende kommentarer fra kjæresten men det er MYE mer, heldivis er jeg blitt litt bedre enn tidligere da tenkte jeg på selvmord nesten helle tiden og planla hvordan jeg skulle ta det jeg var på skrittet til å begynne å skjære meg,
men allt ble være igjen da jeg i 08 fikk JIA(juvenile idiophatic arthritis) og siden jeg aldri ville ha med pappa til legen tror jeg han ble sur for det å
-han tror att jeg aldri har vont og han vet så å si ingenting om sykdommen min og medesiner synnes han jeg er for frisk til å ta men han vet ingenting, det er jo ikke bare jeg som bestemer det får uten medesiner kan jeg bli veldig syk det har allerede spredd seg overallt i kroppen og det kan ta øyene mine og organer men det har den holdt seg unna... den har spredt seg veldig dramatisk en ny plass hvær dag nå kjempelenge og får bare mer og mer ondt jeg skal byne på celegift for det er ikke redd for det men bare lurer på bivirkninger og om jeg kan ta vaksiner og hva er maxdosen på det?
men til bakke til det første tema
- jeg følte att folk rundt meg trodde jeg var hypokonder så derfor så jeg nesten aldri ifra, jeg tror jeg har en liten spisseforstyrelse jeg har ikke spist skolemat på snær 4 år og på skolen tror alle jeg har spisseforstyrellser, og d er flaut jeg klarer meg fint uten mat og når jeg da plutselig etter klarer jeg nesten ikke på noe...

men jeg har heldigvis nesten kommet meg bort fra selvmordstanekene men de er der ennå, livet mitt er ikke bblitt bedre men jeg prøver å få gjort noe med det jeg har gode venner men nå er jeg veldig lei meg og bekymred over den aller aller beste vennen min er blirr syk og jeg har googla det litt og det er mye skremmende med det,jeg skjønner fortsatt ikke hellt hva det er

når jeg hører andre har det artig blir jeg lei meg veldig men merkelig vis skjer det bare hos pappaa!!!!!!

hjelp meg!, jeg er redd får å dø men hvordan kan jeg planlege selvmord da

takk vist du giddet å lese allt og svare på de små spørsmålene innimelom

ps: kan du si 1 eksempel på en diett til en person med spiseforstyrellser? og en som spiser vanlig? tusen takk ijen

Innsendt av jente 12 år
(redigert)

Svar:

Hei jente 12!

Det må være en lettelse å endelig vite hva det er som plager deg istedenfor å lure på om man kanskje er en hypokonder. At faren din er skeptisk til denne diagnosen og behandlingen henger nok sammen med at han ikke har vært nok med i prosessen og fått høre alt legen har fortalt om denne lidelsen. Han mangler med andre ord viktig informasjon som kan påvirke hans vurderingsevne. Han følte seg nok tilsidesatt i denne prosessen og det hadde nok hjulpet å fortelle han hvorfor du ikke ville ha med han til legen i denne perioden. Samtidig så er det han som er voksen som også burde klare å åpne for dialog og stille spørsmål.

Du opplever heldigvis situasjonen din som litt lettere i og med at selvmordstankene er borte og dette er hyggelig å lese. Samtidig er du ikke fornøyd eller føler at livet ditt er blitt bedre. Jeg tror at enhver form for sykdom som har sterke påvirkninger på kroppen vår også påvirker vår psykiske helse mange ganger. Hvis ikke alt er som det skal være i slike perioder så kan det oppleves som ekstra tungt.  Brudd mellom foreldre er vanskelig for enhver person uansett hvilken alder man er i når foreldrene går fra hverandre. At du føler at faren din ikke bekreftet deg og ble forandret av kjæresten sin må nok ha føltes vondt og gjort det vanskelig å åpne seg opp for han eller prøve å kommunisere når han såret deg. Det er også vanskelig å si noe negativt om faren din sin kjæreste når du vet at han er glad i henne og i tillegg er redd for å være singel. Han blir nok også veldig følelsesmessig i en slik situasjon og selv om man er voksen tar man ikke alltid de riktige valgene.

Det at du isolerte deg i lengre perioder var heller ikke noe som hjalp på din situasjon. Det er derfor bra å høre at du har fått gode venner og mest sannsynligvis blitt mer sosial. Dette er et stort skritt i riktig retning til å få det bedre. Å være fysisk og sosialt aktiv er bra for både kropp og sinn.

Grunnen til at du nok fortsatt ikke er fornøyd er nok fordi du har en del uavklarte følelser og tanker knyttet til din far og din sykehistorie. Jeg tror det ville vært en god ide at du snakket med din lege om hvordan du har det. Du kan gjerne ta det opp med din mor først slik at du vet hva du skal si. Alternativt kan du skrive ned dine tanker og følelser på et papir og gi det til legen din. Det er nemlig en god ide å snakke litt om hvordan sykdom påvirker humøret vårt og menneskene rundt oss. Det er ikke uvanlig at det kan føre med seg tristhet og engstelighet. Det er heller ikke uvanlig at enkelte foreldre ikke alltid vet hvordan de skal takle slike situasjoner og at dette igjen kan påvirke den som er syk.

Du skriver at du planlegger selvmord. Noen ganger er livet så vanskelig at man ikke klarer å se noe håp og man føler at det ikke er noen andre løsninger enn døden. Selvmordstanker og tanker om at man ikke har lyst til å leve lenger, er på en måte tanker og ønsker om å slippe å måtte streve og slite med tunge ting i livet sitt. Og når man er deprimert er jo det meste i ens liv tungt. Dette er forskjellig fra å virkelig ville begå selvmord og dø fra livet. Får man hjelp og får snakket med noen profesjonelle så får man kommet seg igjennom det som man synes er vanskelig og selvmordstankene vil gradvist forsvinne. Du vil ha tusenvis av sjanser til å få det bedre, men du må orke å gi de tid og ikke tro at livet er over selv om du har det vanskelig nå. Det er mennesker der ute som kan lære deg å takle sterke følelser og tanker.

Du kan også ringe støttetelefoner og snakke med noen når du har behov for dette. Dette kan også fungere som en god forberedelse på å snakke med en profesjonell om dine plager og vil kunne være et godt springbrett for å begynne å sette ord på alt du sliter med. Problemer føles alltid litt mindre når man deler dem med noen og kan hjelpe deg å få ting litt på avstand og få tømt tankene og følelsene dine litt. For eksempel kan du ringe Mental Helse sin hjelpetelefon på tlf: 116 123. Du vil kunne snakke om alle slags problemer og tjenesten er anonym. Hjelpetelefonen er et døgnåpent tilbud for alle mennesker, uansett alder. Det er gratis å ringe. Du kan også ringe Røde kors sin hjelpetelefon for barn og ungdom på tlf: 810 333 21. Denne tjenesten er gratis å ringe fra fasttelefon og mobil. Telefonen er åpen mandag til fredag fra klokken 14.00 til 20.00.

Håper dette svaret hjalp deg og ønsker deg lykke til videre.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake