Dette spørsmålet ble stilt 2.3.2010 og ble besvart 8.3.2010.

Spørsmål:

Hei Klara. Jeg er en jente på 18 år som har det veldig urettferdig hjemme. Jeg har to mindre søsken, og kun den minste behandles slik man burde behandle barna sine. Problemene har hopet seg opp gjennom hele oppveksten, min far og mor er skilt, og begge gift på nytt (herav mine nye søsken). det i og for seg er fint og flott det, men mamma behandler meg så utrolig urettferdig. Om jeg spør pent en gang i måneden eller noe om hun kan være så snill å hente meg på jobb når jeg slutter på natten i helgen så er det som om det er det verste i hele verden for henne, og det ender som regel med at jeg må gå hjem, noe som tilsvarer en nesten to timers gåtur. Det er ikke det at hun har noe problem med å få hentet meg, hun bare gidder ikke, og sitter heller hjemme for å late som om hun bare "MÅ" se et program fremfor å hente meg. ellers så er det den fløyta "Det skulle du tenkt på litt før du fikk deg den jobben". Men jeg må jo ha pengene, for jeg får ikke noe av mamma. Eller, jeg får tak over hodet gratis, men maten og slikt må jeg betale selv. Det er faktisk såpass drøyt at hun her om dagen ba meg om å betale tilbake for pålegg jeg tok i kjøleskapet. Hun har ikke dårlig råd i det hele tatt og stefaren min har også god råd. Likevel får ikke jeg se noe til de pengene.
Problemene bunner seg i at jeg blir så utrolig urettferdig behandlet i forhold til søsknene mine, de kjefter på meg for ingenting. Jeg har hele livet fått høre av alle andre om hvor snill og god jeg er, og jeg anser meg selv som en person med en høy faktor av empati. Men foreldrene mine er likevel konstant sure på meg, kjefter hver dag, og jeg gruer meg til å dra hjem fra skolen hver dag.

Å snakke til dem om hvordan de oppfører seg har jeg prøvd uttallige ganger, men det hjelper ikke, for da får jeg enten ekstremt sarkastiske kommentarer tilbake, ellers så får jeg høre hva for slags grusom unge jeg er. Hun kastet meg forresten ut av huset for et år siden da hendelsen utspilte seg i at jeg hadde spist maten hennes uten å spørre. En uke senere fikk jeg beskjed om å komme hjem igjen for å si unnskyld for hva jeg hadde gjort.

Har ingen mulighet til å kunne bo helt for meg selv, har ikke penger til det, men jeg orker ikke denne psykiske terroren lenger heller. Skal tross alt klare meg gjennom siste året på vgs uten å stryke! Hjelp meg, hva kan jeg gjøre for å forbedre situasjonen? Hvis jeg tilkaller barnevernet så vil mamma og de bare benekte hva de gjør, og de vil bli trodd ettersom de begge virker som en fullkommen familie offentlig..

HJELP!!!
Takk på forhånd for svar..
J18

(redigert)

Svar:

Hei.

Jeg forstår at du synes situasjonen er vanskelig og jeg tenker at du kanskje må snakke med din mor og stefar på nytt. Og denne gangen snakke om hvilke forventinger dere har til hverandre. Du er 18 år og myndig, men bor hjemme. I dette kan det kanskje ligge en del forventninger fra din mor og stefar om hva du skal ha ansvar for, som du ikke selv har. Foreksempel om du skal betale hjemme, hva du eventuelt skal betale for,.Om du kan hentes av din mor eller om du ikke kan forvente dette. Se på hva som er dine oppgaver og hva din mor og stefar kan støtte deg i. Få ryddet litt opp i hva som skaper uenighet hjemme.

Det andre er hvordan dere omgås hverandre. At dere skal vise hverandre omtanke og respekt. Men også kanskje du kan snakke med din mor om hva du trenger fra henne. At du ber henne om hjelp med hvordan du har det. At du sliter. Dette med at du kjenner det urettferdig i forhold til de mindre barna.

Du kan også ta en prat med skolehelsesøster om dette. Både fordi det synes slite på skolegangen din, men også for å se om denne kan hjelpe deg med å finne gode måter å snakke med de hjemme på, eller se på om det kan være aktuelt for deg å få hjelp med å flytte.

Lykke til.

Hilsen familieterapeuten

< Tilbake