Dette spørsmålet ble stilt 11.10.2009 og ble besvart 16.10.2009.

Spørsmål:

hei!!
jeg er 24 år gammel... har et barn på 4 år. til daglig så pendler jeg mange mil og har barnet i barnehage.. jeg og pappan til barnet har ikke bodd sammen på et par år nå, men akkurat nå så bor vi ganske nærme hverandre..
et problem er at han aldri har barnet sitti.. bare kommer bort å hilser på.. det er ganske fortvilende, for jeg har det veldig tungt.. hverdagen er slitsom.. jeg fikk endelig barnevakt og kunne ut å ha det litt morro med veninner, men barnefaren skulle også dette samme kveld..
når vi kom hjem, så prata vi litt og så plutselig så blir han sinna på meg og slenger meg hit og dit. slår ikke, men er hardhent.
vi kom inn på tema om barnet vårt og jeg spurte hvorfor han ikke bryr seg så mye.. han svarer at han har mye å tenke på for han har et barn til som han ikke har kontakt med, men han har ombestemt seg og vil gjerne se dette barnet...
hva skal jeg gjøre, tenke og si.. er barnet mitt mindrevert, betyr ikke det like mye som det andre.. jeg har så dårlig samvittighet, skal "feila" til pappan gå utover barnet.. jeg har det virkelig vondt og veit ikke om jeg takler å gå skolen ferdig.. åssen skal jeg løfte meg opp.?? jeg er så avhengig å ha en gutt i bakgrunn som kan holde meg med selskap og hjelpe meg med litt.. men hvor dum er jeg som vil ha en som ikke bryr seg i bakgrunn.. jeg har bare han og mamma som er den nærmeste..

hilsen fortvilt

(redigert)

Svar:

Hei.
Det er viktige tema du tar opp i spørsmålet ditt. Det handler om barnet ditt og kontakten med sin pappa og din hverdag og behov for støtte og hjelp.
Når situasjonen blir så vanskelig som du beskriver, så kan det være veldig lurt å be om hjelp. Familievernkontoret kan hjelpe dere med å se på samvær mellom barn og pappa. Han må være tydelig på hva han ønsker og inngå faste avtaler. Er det slik at han ikke ønsker kontakt med sitt barn og ikke klarer forpliktende avtaler, så er det dessverre ikke noe du kan endre på.

Det virker som det blir et lite nettverk rundt deg og barnet. Ut fra hendelsen du beskriver og den manglende oppfølgingen fra barnefaren, så virker det ikke som at han er en støtte for deg eller en person du skal forvente noe fra for din del. Den støtten og tryggheten må du finne hos andre. Heldigvis har du mamma, men kanskje trenger du noen andre også. Er det noen i familien din som kan være til hjelp eller kan du be om hjelp fra barnevernet? Det å få fast rytme på samvær med andre hvis ikke barnefaren tar denne rollen, kan være bra både for deg og barnet. Det å ha et fast besøkshjem gir både deg og barnet overskudd. Dette kan du drøfte med familievernkontoret og barnevernet. Det er gratis å få hjelp fra familievernkontoret. Du kan selv ta kontakt og bestille en samtale. Det er lurt at du og barnefaren har en avtale sammen slik at andre kan hjelpe deg å snakke med ham. På siden www.unghelse.no finner du oversikt over hvordan få kontakt med ditt nærmeste familievernkontor.

Du er nødt til å ta godt vare på deg selv og det ansvaret du har som mamma. Du kan ikke forandre denne mannen. Det er ikke din skyld hvis han svikter sitt barn. Du ser tydelig at kontakten mellom dere to ikke er bra for deg, så det å velge å fokusere på andre gjøremål og andre støttespillere enn ham, vil mest sannsynlig gi deg mer overskudd og hjelpe deg til å se mulighetene. Midt i dette er det viktig at du fullfører skolen for din egen del. Snakk med kontaktperson på skolen slik at du kan få god støtte når du har det vanskelig. Dette kommer du til å klare og situasjonen blir ikke så vanskelig for bestandig. Du og barnet kan få en god hverdag selv om barnefaren ikke tar ansvar.

Stå på videre og ta godt vare på deg selv.

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake