Dette spørsmålet ble stilt 3.2.2011 og ble besvart 7.2.2011.

Spørsmål:

Hei!

Jeg har et problem...

Faren min er syk, han hadde et drypp for noen år siden og blir aldri den samme personen.
Han var nesten min beste venn, men nå krangler vi bare,

Han og mamma krangler hele tiden også, og han hører aldri på hva hun sier. Hun ber ham slutte med ting, og høre på hva vi andre sier - men ingenting går inn. Jeg orker ikke å skrive alt, men han har et voldsomt temperament og hører aldri på hva vi sier. Han kjøper ting hele tiden, og bruker tusener av kroner på tull.
Mamma har sagt til meg at hun har det sinnsykt tøft og at hver dag er et slit for henne.
Kjære Gud, Jesus,, tilgi meg for at jeg skriver dette men jeg tror både jeg mamma og broren min hadde fått det mye bedre hvis de hadde skiltes.
Men det er en kristen skikk at man ikke skal skilles..
Men ingen har det bra i familien.
Jeg er kristen..

Hva tror du, tror du det er riktig med skilsmisse?

Innsendt av jente 14 år

Svar:

hei!
Det er virkelig trist å lese det du skriver. At en familie som tidligere hadde det bra sammen opplever så mye trist fordi en av de voksne har blitt syk. Det er nok stor sannsynlighet for at de personlighetsforandringene du beskriver kommer av din fars drypp.

Men så blir ditt spörsmål hva man skal gjöre med situasjonen. Og om det er galt med skilsmisse. Når man står foran alteret og lover evig troskap, så er det selvfölgelig slik at man forventer at dette samlivet skal vare livet ut. Det innebärer at man skal gjöre alt man kan for å bevare ekteskapet. Men så kommer det situasjoner for enkelte ektepar som bare gjör det umulig å fortsette samlivet. Det kan väre gjentatt utroskap, vedvarende mishandling fysisk eller psykisk. Eller at en av ektefellene forandrer personlighet, slik at man plutselig lever sammen med en helt annen person enn den man giftet seg med. Og i dine foreldres tilfelle så er det jo det siste som er aktuelt: Din far er jo ikke den samme personen som din mor giftet seg med. Og da blir jo ekteskapet bare en ulykke for dere alle. Så om din mor hadde rådspurt meg som prest, så ville jeg först og fremst ha rådet til å ha noen samtaler med begge, slik at vi kunne forsökt å finne ut om det er noen mulighet for endring i din fars temperamant. Dersom disse samtalene hadde vist at det ikke er noe håp om slik endring, så hadde jeg rådet dem til å skilles.

Man kan jo si at det blir trist for din far, men kanskje han da kan få hjelp og stötte, både hos dere, og hos instanser utenfor familien? Slik det er nå går det i alle fall ikke an å ha det i det lange löp.

Men hvordan skal du så få formidlet til din mor det vi har tatt opp her, det er jo hun som må tenke gjennom dette med skillsmisse. kanskje du kan vise henne hva du har spurt om her og mitt svar, og la det bli utgangspunktet for en prat der du forteller henne hvordan du opplever situasjonen i familien akkurat nå?

Jeg önsker deg all mulig lykke til, og håper dere kan få et bedre liv!

vennlig hilsen

presten 

< Tilbake