Hopp til hovedinnhold

Har du et vanskelig spørsmål?

Spør Klara Klok!
Det er gratis, anonymt og du får svar i løpet av en uke

Panikk, lukk siden

Du er her

Spørsmål

Vi gjør oppmerksom på at svaret er eldre enn 6 måneder. Det kan i løpet av denne perioden skjedd endringer eller korreksjoner som gjør at informasjonen ikke lenger er korrekt. Hilsen driftsansvarlig
Spørsmål: 

Hei,

Det er lenge siden jeg har skrevet nå og jeg sitter med mye følelser. Jeg tror det kommer til å bli vanskelig å forklare det. Men jeg er trist fordi familien min ikke er en ordentlig familie fordi det har vært vanskelig med vold innad familien hele oppveksten min. Nå er det jul og sa kjenner jeg det ekstra sterkt. Jeg vet at foreldrene mine ikke er bra for meg fordi moren min har aldri vært følsom, men kald og mobbet meg hele oppveksten. Hun har også vært fysisk voldelig. Hun tar aldri hensyn til andre sine følelser og jeg kan aldri snakke med henne om noe og i tillegg har hun gjort mange skadelige ting mot meg i oppveksten. Faren min har vært veldig voldelig og ustabil hele oppveksten min. De mener at det er vanlig i familier. Men de fleste på skolen min skulle hjem i ferien og jeg er sjalu fordi mange av venninnene mine har ordentlig familier. Jeg vil også ha det, men må leve med den familien min. Om jeg prøver å snakke med familien min om det får jeg bare korte svar. Jeg spurte moren min om hun kunne snakke med pappa og si at det er vanskelig når han er voldelig, men hun sa bare at hun ikke ville blande seg. Jeg er så trist fordi det er en håpløs situasjon som jeg egentlig ikke klarer å være i. Jeg prøver så hardt å få et normalt liv og være som alle andre og være kul. Men jeg føler at det er umulig med familien min. Jeg skulle ønske jeg kom i fosterhjem før. Men det går ikke nå siden jeg er 18 år. Men jeg følte at jeg måtte være der for faren min siden han ikke har noen. Jeg skulle ønske at jeg slapp å ha det sånn. Og hele oppveksten min har bært tøff og jeg vil absolutt ikke ha et sånt liv. Jeg vil ha et bra liv. Hva kan jeg gjøre? Jeg har ingen i familien som støtter meg eller som vi har mye kontakt med. Den eneste som jeg føler jeg kan snakke med om alt er terapeuten min. Fordi jeg sliter meg angst. Dessuten så er jeg på den måte det sorte fåret i familien og har alltid hatt den rollen. Så hver gang noe skjer får jeg kjeft og når jeg gjør en liten feil får jeg mye mer kjeft en jeg fortjener. Og jeg blir behandlet som jeg ikke er verdt noe. Jeg snakker med terapeuten min og jeg har fått det mye bedre enn før. Jeg var deprimert før, men er det ikke nå lenger. Selv om det høres sånn ut nå. Men det er bare fordi jeg er lei meg fordi det er jul og jeg er hjemme og ting er vanskelig. Men moren min er veldig kald, gir meg aldri klem eller sier hun er glad i meg eller noe postivit. Hun kritiserer meg eller bare ler av meg. Jeg vil ha en vanlig familie. Og jeg føler at jeg og broren min får et sånt forhold som faren min og søsteren hans. De bare konkurrerer med hverandre og har aldri kontakt ellers utenom skryte ting. Det er ikke et liv jeg ønsker meg. Føler nesten jeg må slutte kontakten med broren min fordi han har forandret seg så mye og behandler meg dårlig også nå. Han tar foreldrene mine sin side selv im faren vår har vært ekstremt mishandlede både fysisk og psykisk hele oppveksten. Hva burde jeg gjøre? Blir så stresset av det. Jeg har det bra ellers og har mange venner og pleier å være glad. Men nå er jeg bare så sliten fordi jeg er hjemme og har masse følelser. Så nå ble det mye vask men skrev bare det jeg tenkte og hadde masse inne nå.

Følelser Familie Følelser Innsendt av Jente 18, 23.12.2016 - 23:29
Svar: 

Hei.
Det er helt naturlig at du kjenner på et økt stress og ubehag når det er jul og familien samles. Dere har en historie sammen som gjør at du ikke har erfart at det er trygt å møtes, men har vært preget av mye usikkerhet og vold. Så fint at du skriver hit når du kjenner at det er vanskelig å sette ord på de vanskelige følelsene. Det er ikke lett å beskrive hvordan det er å være deg når du kjenner på et savn etter å ha en familie å reise hjem til, mens du samtidig ikke føler at de er bra for deg. Når din familie sier at det er vanlig med vold og ustabile voksne i oppveksten, så har de ikke rett. Du har opplevd utrygghet som du skulle vært beskyttet fra, men som nå er en del av din historie.

Jeg forstår godt at du blir sjalu på venner som gleder seg til å reise hjem til jul. Sånn skulle det vært for deg også. Nå er du en ung voksen som prøver å takle ditt liv best mulig. Du passet på pappa og du tok hensyn til alle andre, men så gikk det på bekostning av din helse og trivsel. Dessverre var det ingen som hjalp deg da du var yngre, så du ble nødt til å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Nå tenker du at fosterhjem hadde vært bra for deg, men nå er det for sent. Det er bra at du har en terapeut å snakke med og det er bra at du er ærlig på hva som er bra for deg og hva som ikke er bra for deg. Du har tatt tak i dine utfordringer og vært modig og jobbet med det som du kan påvirke. Det gjør at du nå har det bedre, men så er det enkelte ting du ikke kan endre på. Du kan ikke forandre din familie, men du kan påvirke hvor mye de skal få påvirke deg. Både du og din bror har deres måte å takle en barndom med vold på. Det kan gjøre at du synes det er vanskelig å omgås din bror og vanskelig å bryte med familien.

Heldigvis har du fått et godt liv for din del. Du har gode venner og en skolegang som gjør at du ikke er så mye hjemme. Det høres ut som at du er ei jente som har klart deg til tross for alt det tøffe du har vært gjennom. Det at du får det tøft når du er hjemme og blir sliten, tenker jeg handler om at du er ei flott jente som bearbeider din historie og har naturlig reaksjoner på situasjoner du ikke skulle ha opplevd. Det er trist å erkjenne at familien ikke er slik som du hadde fortjent, så da kommer følelsene. Du er ikke deprimert, men kjenner på helt naturlige følelser når du er lei deg. Ta godt vare på deg selv og gi deg selv lov til å eie dine følelser og erfaringer selv om familien ikke er enig med deg. Ta gode valg for din helse og regulere kontakten med familien slik at du har det best mulig. Når jeg leser dine beskrivelser, så tenker jeg at du holder på å løsrive deg og få et godt liv. For noen blir venner og kjæreste den familien man ikke fikk, så hvem som skal bety noe for deg og bekrefte deg, trenger ikke å være kjernefamilien nå når du har blitt eldre og har mulighet til å selv velge hvor du vil bo.

Jeg håper svaret kan være en støtte for deg og ønsker deg alt godt videre. Jeg tror på deg og heier på deg.

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

Besvart 31.12.2016 - 12:40
Skriv utSkriv ut
Gi tilbakemelding Hva synes du om denne siden?