Hopp til hovedinnhold

Har du et vanskelig spørsmål?

Spør Klara Klok!
Det er gratis, anonymt og du får svar i løpet av en uke

Panikk, lukk siden

Du er her

Spørsmål

Spørsmål: 

Jeg vet ikke hva det er, om mamma er blitt blind av sjalusi eller om hun er småfull. Dagen i dag var helt normal til pappa spurte om hans nye kjæreste også skulle komme i bursdagen min siden på invitasjonen sto det du/dere. Mamma ble sur og fornærmet. Pappa var nemlig utro mot mamma. Mamma tente et ekte telys og satte det på nattbordet mitt. Da jeg skulle legge meg blåste jeg ut lyset, for jeg tenkte det var farlig å sove med et lys brennende ved siden av seg på natten. Jeg skinne jo uheldigvis velte det i søvne. Da jeg blåste det ut ble mamma helt stille, hun fikk nesten sjokk eller noe. Så begynte hun å prate om at jeg ikke bryr meg om henne siden jeg blåste lyset ut. Hun sa at hun hadde tent det lyset for meg og da jeg blåste det ut betydde det at jeg ikke brydde meg om henne. Så begynte hun å snakke om hvor fæl pappa var som spurte om han skulle ta med den nye kjæresten sin, hun sa at han hadde tråkket på henne, og at han var en dirtsekk. Så sa hun at jeg hadde tatt et valg, at jeg likte pappa og kjæresten hans bedre enn henne. Jeg sa nei, men hun bare avbrøt meg og sa jo, jo det gjør du. Jeg prøvde å forklare henne at jeg ikke gjorde det og at jeg blåste ut lyset fordi jeg tenkte det var farlig å ha det på. Hun ble sur og begynte å kjefte på meg. Hun sa jeg ikke betydde noe. Hun sier at jeg har fårådd henne og at jeg har valgt faren min over moren min. Hun forteller meg om pappa og hans nye kjærestes forhold, at han puler henne og sånt. Jeg liker ikke at hun forteller meg om deres sex forhold, det er bare ekkelt, men hun gjør det. Så sier hun at hun er drittlei av meg, at hun er lei av å ha meg i samme hus som henne, hun kan ikke bevege seg sier hun, at hun ikke kan gå ut pga meg. Jeg sier hun kan, men hun sier nei, for da blir jeg alene. Mange som er i samme alder som meg kan være alene noen timer, og jeg liker i tillegg å være alene. Hun sier at hun skal forsvinne og at på bursdagen min så er hun borte, at pappa og kjæresten hans skal ordne bursdagen min. Hun snakket om det samme om og om igjen. At pappa er fæl, og har sex meg kjæresten sin, at jeg blåse ut lyset og ikke bryr meg om henne, at hun skal forsvinne, at jeg har valgt pappa og ikke henne pga lyset. Hun sitter å gråter og drikker vin når hun sier dette til meg. Jeg tror hun sier dette fordi hun er påvirket av alkolholen, men det er ikke første gang dette skjer. Hun vil at jeg skal it av huset siden hun er lei av meg, jeg er grunnen til at hun ikke kan ta menn inn i huset, jeg har aldri sagt at hun ikke kunne det. Hun vil ha meg bort, men hvis jeg drar er hun sur for da velger jeg pappa. Hun spør meg hele tiden om pappa betyr mer enn henne, jeg sier nei, og hun sier jeg viste det du gjør det. Jeg sier nei, hun hører ja. Så nå må jeg tydeligvis flytte, og i morgen sier hun sikker at jeg ikke må flytte men at hun mente alt det andre hun sa. Hun forteller meg hvor fæl jeg er og på sluttet av krangelen som sikker varte i 1 time sa hun til slutt at hun driter i meg og at jeg bare kunne reise til helvete. Hun presser meg til å svare det hun vil høre selv om jeg er uenig. Jeg vil ikke si ja, men jeg må, hun presser meg. Hvis jeg ikke svarer det hun vil slutter aldri krangelen, den slutter bare når hun får høre det hun vil høre. Hun gjentar hele tiden at jeg ikke bryr meg om henne, hele tiden. Jeg er vanligvis ikke en person somroper eller kjefter tilbake, men vi har hatt denne diskusjonen min 1 gang i uken i 2 år. Jeg var så lei av å høre dette ganga på gang at det klikket for meg. Da hun sprute meg hvorfor jeg ikke brydde meg sa jeg at jeg at det var noe galt med meg og at jeg var mentalt ustabil, jeg kom ikke på noe annet å si. Jeg viste at hvis jeg sa at jeg brydde meg, ville hun nekte for det. Men hun var i alle fall enig med at jeg var mentalt ustabil. Jeg får ikke sove nå. Jeg er sint, tris og redd for morgenen dagen. Jeg lurer på hvor mye hun husker. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tør ikke å fortelle dette til noen. Har tenkt på det noen ganger, men så er mamma i godt humør og alt er normalt, så jeg tenker jeg ikke trenger, men så har jeg dager som dette. Der jeg egentlig bare vil dø. Jeg er så lei av dette. Det er som en ond sirkel. Det gjentar seg. Hun sier det samme, jeg sitter der og nekter, helt til jeg er enig i det hun sier. Hun kan si jeg er glad i deg men du er ikke i meg. Og hvis jeg prøver å si at det ikke rr sant. Blir hun sur og starter på nytt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut. Hun misforstår alt jeg sier og gjør det om til det hun vil høre. Jeg kan si at hvis jeg måtte møte kjæresten til pappa, så kanskje jeg kunne det. Så omformuleres hun det til at jeg elsker henne og vil ha henne som moren min i stedet. Så nekter jeg og hun du sa jo nettopp det. Jeg er så lei!! Ikke nok med dette her hjemme føler jeg meg sykt presset til å gode karakterer. Jeg klarer ikke å fokusere på skolen når ting her hjemme er som det er. Når jeg hører vennene mine sier at de har det fælt fordi de ikke klarer å gjøre leksene pga trening og sånt, har jeg bare lyst å rope at de er utrolig heldige og at det finnes mye verre. Men jeg gjør det ikke. De trenger ikke få vite noe, de trenger ikke å synes synd på meg og behandle meg som om foreldrene mine er psykopater. Jeg vil egentlig bare ha fred hjemme, men det tror jeg ikke kommer til å skje før jeg flytter ut
(redigert)

Følelser Familie Krangling har det vanskelig hjemme Innsendt av Jente 14, 21.12.2016 - 00:34
Svar: 

Hei.
Du er virkelig ei flott jente som er veldig god til å beskrive hvor vanskelig det blir når ikke mamma klarer å takle sine følelser. Det er ikke du som gjør noe galt og det er ikke dine følelser som blir feil.
Det er din mamma som er i en livskrise som dessverre påvirker deg.

Du har rett til kontakt med begge dine foreldre. Selv om pappa var utro mot mamma, så har han ikke gjort noe galt mot deg. Deres forhold er noe som handler om de to. Nå har pappa tatt konsekvensene av sin handling og blitt skilt fra din mamma og fått ny kjæreste. Det er fullt mulig at du kan ha kontakt med alle tre uten at mamma skal tvinge deg til å måtte velge. Du har nok helt rett i at mamma både er sjalu, såret og full når hun kommer med disse uttalelsene sine. Du skulle vært beskyttet mot dette, men kanskje kan det være hjelpsomt at du faktisk tenker at dette handler om mamma. Det er ikke din feil at det blir slik. Men det er forferdelig sårende at mamma sier slike stygge ting til deg. Det er ikke ok at mamma oppfører seg slik, så det er viktig at dere får hjelp til å komme ut av dette mønsteret. 

Du beskriver dager der mamma sier stygge ting som gjør at du blir liggende og gruble om natten. Og så blir det mye usikkerhet fordi du vet ikke hvordan morgendagen blir. Kanskje har mamma glemt det som har skjedd eller at hun skammer seg slik at hun ikke klarer å snakke om dette.  De eksemplene du kommer med som handler om lyset som du var fornuftig og blåste ut, det at du ønsker alle velkommen i din bursdag og at mamma snur på alt du sier, er gode eksempler på at du prøver å være tålmodig, men at mamma blir veldig ustabil og slem. Det blir feil for henne uansett hva du gjør fordi det er ikke du som gjør noe galt. Det er mamma som tenker feil og dessverre legger sine følelser ut på deg. Det er stygt gjort at hun snakker om din pappa og kjærestens sexliv. Det er jo noe hun heller ikke vet noe om, men som er teit at hun sier til deg. Klart det blir ekkelt for deg å høre dette fra din mamma. Det mest sårende er når hun sier at hun er lei av deg og at du hindrer henne i hennes frihet. Det er jo ikke sant. Når mamma sier slike stygge ting, så handler det om at hun ikke har det bra med seg selv. Kanskje er hun redd for å miste deg også siden hun ble forlatt av kjæresten sin?

Du har helt rett i at du ikke er til hinder for hennes frihet til å bevege seg ut av huset. Når hun sier slike ting, så er det bare fordi hun synes synd i seg selv og har behov for å skylde på noen andre. Innerst inne så mener hun ikke dette, men det er ikke bra for henne å drikke vin alene og ta dette ut på deg. Nå har dette pågått alt for lenge, så det er viktig at du får snakket om dette slik at dere kan få hjelp til å bryte dette mønsteret. Hvis ikke mamma er villig til å ta tak i situasjonen og endre seg, så må du få støtte fra andre voksne. Nå blir du helt utslitt.

Det er forståelig at dette påvirker din konsentrasjon og skolehverdag. Du ønsker å ha det fint hjemme, men så lager din mamma konflikter. Du blir redd for at andre skal  tenke annerledes om deg hvis de får vite hvordan du har det, men husk at du er alltid den samme flotte jenta uansett. En god start kan være å snakke med mamma når hun er edru og i godt humør. Si at du ikke klarer å takle hennes alkoholbruk og anklager, men ønsker at dere skal komme ut av dette mønsteret. Be henne om å få hjelp til dere. Hvis ikke mamma lytter til deg og forstår alvoret, så be selv om hjelp. Snakk med helsesøster slik at hun kan lytte til deg og snakke med både deg og mamma. Det er god hjelp å få. Det at du sier ifra blir også en hjelp til mamma.

Det er alltid vanskelig å snakke om det som har vært hemmelig over tid. Kanskje kommer din mamma til å benekte alt? Ikke gi opp av den grunn, men si ifra på nytt. Den eneste måten å få stoppet slike ting på er gjennom å prate om det. Dette er ikke noe som skal holdes hemmelig melllom deg og mamma, men noe mamma må forstå alvoret av. Hun har kommet i et helt feilt spor de siste årene og trenger å endre sin væremåte overfor deg slik at ikke du mister livsgleden.

Jeg hører på måten du formulerer deg, at du har blitt tidlig veldig moden og ansvarsfull overfor din mor. Hun er heldig som har deg, men nå trenger hun at du er tydelig på at dette ikke kan fortsette. Organisasjonen Voksne for barn kan være et sted å få mer informasjon som kan gjøre at du kjenner deg igjen i at også andre kan ha det som deg. Da kan det gi mot til å si ifra.

Håper du har andre familiemedlemmer å støtte deg til også. Besteforeldre, tanter og onkler, kan være personer som forstår mer enn du tror.  Eller venninner av mamma.Dette er ikke noe du skal fortsette å takle alene. Alle dine reaksjoner og tanker er helt naturlige i en så usikker situasjon som du havner i så ofte. Nå er det på tide at mamma tar tilbake foreldrerollen! Det er lov å bli lei seg etter et brudd, men det er ikke lov å la det gå utover sine barn. Hun kan få hjelp til å takle sin krise slik at både du og henne kan ha det fint. Stol på deg selv og ha kontakt med pappa selv om det gjør mamma sur. La det få være mamma sitt problem. Stå på for dine meninger og følelser. Du fortjener å ha det fint.

Jeg håper svaret kan være til hjelp og at du kan bruke rådene.
Tenker på deg og ønsker deg lykke til.
Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

Besvart 29.12.2016 - 14:28
Skriv utSkriv ut
Du har stemt
Gi tilbakemelding Hva synes du om denne siden?