Hopp til hovedinnhold

Har du et vanskelig spørsmål?

Spør Klara Klok!
Det er gratis, anonymt og du får svar i løpet av en uke

Panikk, lukk siden

Du er her

Spørsmål

Spørsmål: 

Hei. For å være blunt nå, vet ikke jeg. Så er jeg dritt lei livet, bare sånn dritt lei. Jeg klarer ikke mer. Har visst at jeg er gutt siden jeg var 3 år, og er nå snart 19. Er ukomfertabel med kroppen min og aner ikke hva jeg skal gjøre. Når jeg var 15 nesten 16 sa jeg det til min mor. Etter dette ble det bare dritt og verre enn før. Hun begynte å kalle meg datteren sin, hun har alltid visst jeg var jente før jeg var født osv. Synes det å være trans, altså å bli mann fysisk hadde vært så jævla kleint. Å ødelegge alt jeg har i familien min. Jeg vet at vennene mine ikke hadde brydd seg, de hadde sakt det var ok. De kødder hele tiden med det, at jeg burde vært født gutt.. Men de vet ikke at jeg synes det også, og har alltid synes det. De sier hele tiden at jeg ikke har opplevd hvordan det virkelig er å være jente. At jeg ikke forstår det, de sa det senest 2 uker siden. Jeg har ikke snakket med noen om dette før, untatt min mor som rett og slett sa nei. Når jeg spurte om jeg kunne begynne å bli den skikkelige meg på videregående sa hun at det vil være en dum ide, og avslo meg. Prøvde å være mer jentete i 2 måneder august-oktober, men dette ble deprimerende for meg. Jeg blir utkjørt phykisk. Jeg begynte å få selvmordstanker daglig, hvor en dag jeg nesten gjorde det. Har ikke snakket ut til noen om dette unntatt doktoren min. Han sendte meg til en physkolog, har forklart henne mye om min barndom. Hvor dritt den var, men alt spetakkelse og volden hjemme. Det har ikke 50% med hvordan jeg er nå å si. Liker ikke å snakke ut om følelsene min for å være ærlig, ihvertfall ikke fjes til fjes til noen. Tok mye for å si det når jeg var 15. Tørr ikke å si det til physokolgen min, ettersom jeg er redd for at hun skal dømme meg. Vil bare end ende det her, vil ikke være kjent som han fyren som var kvinne. Fordi jeg er ikke kvinne og har aldri vært det. Er nok noe kraftig phykisk galt med meg.

Har sletet med dette så lenge jeg kan huske. Har aldri likte noe som helst jentete.
Jeg prøvde å gi hint til min mor om dette før når jeg var yngre, men hun har aldri sett det. Hun er helt inne i det indeen om en datter (jeg har aldri vært en datter hun vil ha, fordi jeg ikke er en).

Hva gjør jeg? Hjelp. Visst det ikke er noe jeg kan gjøre (som det nok ikke er, har slitt med det i år). Blir det nok bare å ende det her, eller å leve et deprisivt liv hvor jeg aldri er glad og alltid lei meg. Slik jeg har gjort hele livet. Livet er ikke noe uten lykkelighet, komfertabelhet og å ha det gøy. I denne kroppen kan jeg ikke være meg selv, utrykke meg slik jeg vil eller noe. Det er faens håpløst.

Kropp og helse Kroppen Følelser Identitet Innsendt av Gutt 18, 19.12.2016 - 03:14
Svar: 

Hei og takk for spørsmål!

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg. Ikke gi opp. Først og fremst er det viktig å si at det ikke er noe psykisk galt med deg i forhold til hvordan du opplever kjønnet ditt. Det finnes mange andre unge som har det som deg. Det å være transperson er noe helt normalt og fint.

Selv om det føles håpløst ut nå får de fleste transpersoner det bra i livet, men ungdomstiden er vanskelig for de fleste. Det blir tøft når foreldre, lærere, venner o.l ikke forstår og nekter å akseptere. Heldigvis er det slik at når mennesker får informasjon og kunnskap, så godtar de etterhvert. 

Det er trist å høre at du har tanker om selvmord. Jeg tenker det er veldig viktig for deg å få snakket med noen om disse tankene. Jeg tror at om du kan få leve som du vil, altså som en gutt, så vil mye løse seg for deg og livet vil bli bedre. Kanskje din mor vil forstå og godta når hun får høre at du ikke ønsker å leve om du ikke får være den gutten du er. Det viktigste for henne og andre du kjenner er at du fortsetter å leve og da må de etterhvert godta at du er en gutt.

Du kan vise mennesker du ønsker skal forstå og lære mer denne linken. Kanskje du kunne vist den til psykologen din? Så kunne dere snakket om det etterpå? Om du ikke ber om hjelp vil det være vanskelig for psykologen din å forstå det du går gjennom. Er utgangspunktet for at du går til psykolog at du har identitet som gutt, er dette noe av den viktigste informasjonen du kan gi psykologen din.

Jeg håper du ber om hjelp og ikke bærer på vanskelige tanker alene.

Ønsker du å chatte med noen om dette kan du bruke chatten til klinikken Sex og samfunn. Den er anonym, gratis og åpen mandag-torsdag fra 17.00-20.30 Der jobber det helsepersonell som kan mye om dette med kjønn, kropp og seksualitet.

Håper svaret mitt var til hjelp for deg og lykke til.

Vennlig hilsen Psykiatrisk sykepleier

Besvart 26.12.2016 - 16:33
Skriv utSkriv ut Gi tilbakemelding Hva synes du om denne siden?